I helga har jeg vært på tur med verdens flotteste ungdom fra superkorpset. Hvert år tar vi nemlig med oss alle musikanter fra 7. klasse og oppover til Norefjell for å kjøre slalåm og kose oss. Turen er kun av sosial karakter. Vi leier hytte eller leiligheter og er der fra fredagskvelden til heisene stenger på søndag ettermiddag. Turen starter med at alle møter på nærbutikken her vi bor. I år var vi 25 som reiste: 19 musikanter, fire fra styret og to turister (ei korpsmamma og et tidligere styremedlem som ikke helt klarer å droppe denne turen...). Utstyrt med ei lang handleliste og tre handlevogner toger vi inn på butikken og fyller vognene til randen med brød, pålegg, frukt, jus, tacostuff, brus, snop, dopapir og andre nødvendigheter.

De ungdommene vi har med oss er helt fantastiske! Aldersspennet i år var fra 12 til 23 år, og de er sammen på tvers av aldersgrupperinger. Uten å mukke hjelper de til med borddekking, matlaging og rydding. Det spilles kort og andre spill, i firemannssofaen er det god plass til 15, man stabler jo bare i høyden! Vi som er ledere koser oss minst like mye som "ungene", rett og slett fordi de vi skal passe på bare er snille og greie.

Jeg har skjønt at mange mener dette er en tåpelig måte å bruke tid og penger på i korpssammenheng, jeg har til og med hørt det omtalt som "meningsløs aktivitet for de eldste i korpset med sosial fokus"! Av en eller annen grunn så skal alt korpsarbeid handle bare om det musikalske. Å satse på sosiale aktiviteter skal vi liksom ikke bry oss med. Jeg må innrømme at det er en tankegang jeg ikke klarer å forstå. Mens andre korps rundt oss mister musikantene når de kommer til ungdomsskolen, så har vi medlemmer både i videregående og studenter som kommer hjem for å være med når de kan. Da blir jo også belønningen at de får være med på slalåmtur, som gjør at de yngre synes det er veldig stas å være med, som gjør at de fortsetter over ungdomsskolekneika, som igjen gjør at nye synes det er stas å få være med de store og så videre...

Jeg vil gå så langt som å si at denne turen er den enkeltaktiviteten som betyr mest for at vi har så mange store musikanter i korpset vårt. Jeg kan heller ikke annet enn å oppfordre andre korpsengasjerte til å tenke på en lignende aktivitet. Det trenger ikke være slalåmtur, men en aktivitet for 7. klassinger og eldre som er en gulrot for de som er yngre og en belønning for innsatsen til de som bidrar. Denne turen er et av årets store høydepunkter også for meg som voksenleder. Gleder meg allerede til neste år!

Det siste bildet er henta fra 2009. I år valgte nemlig tåka å legge seg litt lengre opp i fjellsida...