Jeg har hatt mye moro av å lese ei bok som heter "Hvorfor menn ikke kan lytte og kvinner ikke kan lese kart". Den handler om forskjellene på menn og kvinner, kanskje ikke helt overraskende ut fra tittelen... Den er skrevet av et amerikansk ektepar, og allerede der skulle jeg egentlig ha lagt boka fra meg med et fullstendig lukka sinn. Men den er overraskende bra skrevet og jeg tror de har rett i mye av det de skriver om.

Etter mitt innlegg om valentinsdagen fikk jeg bare positive tilbakemeldinger bortsett fra en som var litt mer reservert. Der sto det blant annet: "Denne dagen gir dem (mennene, min anm) i det minste litt dårlig samvittighet for deres totale utilstrekkelighet og det har de godt av spør du meg!" Det ga meg faktisk to ting å tenke på. Det første er: finnes det noen egenskaper som er riktigere å ha enn andre? Og hva er det med damer som må snakke dritt til andre om den de deler livet med?

Som ung jobba ei venninne av meg som lærer, og sjokkerende nok var lærerværelset fullt av middelaldrende damer. Det venninna mi virkelig ble sjokkert over var hvordan disse damene snakka om mennene sine. De var fullstendige idioter og totalt udugelige på de fleste områder. Både venninna mi og jeg var ganske nygift på den tida, og vi snakka litt om hvorfor og hvordan de damene kunne holde på sånn. Vi opplevde også at andre jenter på vår alder allerede kunne omtale sine ektefeller og samboere på en ganske negativ måte. Hvordan skal sånt virke styrkende på et forhold?

Jeg er fortsatt gift, har vært det i mer enn 20 år med en og samme mann, og jeg har ingen planer om å endre på det! Jeg er vel det som kan kalles for en voksen dame, men jeg har fortsatt ikke funnet tiden moden for å begynne å snakke nedsettende om mannen min til andre. Jeg synes det er direkte ufint og dårlig gjort å sitte og utlevere den man er gift med i venninnelag eller på spiserommet. Jeg skulle gjerne hatt en prat med de damene som syntes det var helt greit at mannen satt og latterliggjorde og hånte det hun mente, sa og gjorde til sine kamerater eller kollegaer! Det som det ofte blir snakka om er vel mennenes "totale utilstrekkelighet" på forskjellige områder. Fascinerende nok er det for eksempel de samme damene som kritiserer mennene sine for å gjøre for lite i huset som også kritiserer dem for måten de gjør husarbeidet på. Kan du fatte og begripe? For en fantastisk sammenheng! Jeg hadde jo ikke gidda å gjøre noe som helst hvis jeg bare ble fortalt at jeg gjorde det på feil måte!

Jeg tror faktisk at forfatterne av den boka jeg nevnte har rett i at damer og menn er skrudd sammen ganske forskjellig, kanskje særlig i toppetasjen. Det finnes selvfølgelig variasjoner og det finnes både feminine menn og maskuline damer, men er det sånn at de feminine egenskapene er mer riktig å inneha enn de maskuline? Mennenes "totale utilstrekkelighet" i forbindelse med valentinsdagen gikk selvfølgelig på det å gi oppmerksomhet i form av gaver og blomster. For å si det på en annen måte: damer generelt synes at menn generelt er for lite romantiske. Det kan kanskje hende at det stort sett er sånn, men betyr det at det er bare mennene som skal forandre på seg eller kan det kanskje hende at damer må senke litt på urealistiske krav? Er det viktigere at en mann er flink til å gi blomster enn at han kanskje leverer i barnehage hver dag eller måker tung, våt snø hele vinteren gjennom? Er det bedre at det gulvet vaskes  akkurat sånn enn at begge to faktisk kan vaske det gulvet uten å bli korrigert og pirka på?

Jeg tror vi finnes i to utgaver med ulike egenskaper for at vi skal utfylle hverandre. Men hvis det skal fungere optimalt, så må faktisk den ene parten slutte å sutre over at den andre tenker, handler og reagerer som den gjør. Dette innlegget handler mest om kvinner som er misfornøyd med mennene, men det finnes også menn som er oppgitt over de typiske "damegreiene". Å være fornøyd med partnerens egenskaper gjelder selvfølgelig begge veier, men dessverre er det flest damer som har noe å utsette på mennene. Og hvis man har noe å utsette på den andre, så ta det nå opp direkte med den det gjelder i stedet for å plapre rundt sin misnøye til andre. Hvem vet? Kanskje skilsmissestatistikken hadde sett annerledes ut hvis man gjorde det?