Fri og bevare...

Jeg mener noe om mye, og en av de tingene jeg mener noe om er de "gode", gammeldagse frieriene som har blitt så in igjen! Anførselstegnene rundt "gode" forteller kanskje litt om hvor dette bærer hen...

Nå kan jeg jo gå riktig hardt ut og si at jeg synes frieri og ned på kne og diamantring og full pakke (hva nå det enn måtte være) er fullstendig tåpelig, men akkurat i dag tror jeg at jeg skal være litt mer diplomat. Jeg vil heller utdypet litt hva jeg mener om fenomenet og hvorfor jeg mener det jeg gjør. Det å skulle dele resten av livet med noen er jo en ganske stor avgjørelse å ta, og jeg synes at en så viktig avgjørelse er det naturlig at begge de to som skal dele dette livet skal være med på å ta sammen.

Før i verden, for ganske lenge siden, var dette noe som faktisk kunne bli bestemt over hodet på den ene av dem, fortrinnsvis dama, eller over hodene til begge. Det blir litt feil å si at det bare var for lenge siden, i noen kulturer er det faktisk fortsatt sånn. Det kunne være avtaler mellom to gårdeiere som koblet sammen sine egne barn for å samle makta i bygda i et stort gårdsbruk. Det kunne være en ung mann som kom til jentas far og ba om datteren og fikk henne, uten at det nødvendigvis var noe hun ville.

Heldigvis er ikke dette tilfelle lenger! Vi jentene kan få bestemme sjøl hvem vi vil dele hus og oppdra barn sammen med. Vi kan til og med velge å leve single hele livet og leve greit med det. Vi trenger ikke mennene til å forsørge oss, vi tar utdannelse, får oss jobber og klarer oss sjøl! Jeg må vel innrømme at selv om 70-tallets kvinneforkjempere gikk veldig langt i sine metoder og argumenter, så oppnåde de mye som vi og generasjonene etter oss kan dra nytte av.

Derfor synes jeg det er litt rart at denne skikken har blitt så til de grader vanlig igjen. Den er så innarbeida at yngre mennesker ikke helt skjønner hvordan jeg kan være gift når jeg ikke har blitt fridd til, hvordan kan ingen ha spurt den andre direkte: vil du gifte deg med meg? Da må jeg etter beste evne forklare at på 70- og 80-tallet var det "ingen" som fridde. Å gifte seg var en naturlig følge av at man var glad i hverandre og ville være sammen resten av livet. Når man skjønte hvor det bar, så var det mer å sammen finne en passende dato for å inngå ekteskap som var greia. Ganske mange valgte til og med å la være å gifte seg, og jeg tror heller ikke at det var så mange samboere da fordi den ene gikk og venta på å bli spurt dette magiske vil-du-gifte-deg-med-meg-spørsmålet. Man så bare ikke hensikten med å ha papirer på at man ville være sammen. Heldigvis har mange nå innsett at det kan være greit å ha de papirene, de gir trygghet både for barna og for de voksne også.

Av og til har jeg hørt jenter si at "Hvis han ikke frir, så kan det være det samme!" Da må jeg innrømme at jeg har heva øyenbrynene litt, hvor dust går det an å bli? Her har du truffet en kjernekar som du kan tenke deg å stifte familie med og være sammen med resten av livet, og så er du villig til å droppe det hele hvis ikke stakkaren spør deg pent om du vil gifte deg med ham, og helst på "riktig" måte? Når jeg tenker på det, så kjenner jeg at jeg ble hensatt direkte tilbake til andre avsnittet i dette innlegget. Det er bare tåpelig, og jeg har litt medfølelse med alle, forhåpentligvis, kommende ektemenn som må finne riktig tid, riktig sted og ikke minst riktig måte å spørre dette spørsmålet hvor svaret som regel er ganske opplagt!