Epoker

Det finnes en tid for alt, heter det. Livet består av epoker. Når man er midt inne i en epoke, så tenker man ikke på at ting kunne eller skulle vært annerledes. Da er livet som det skal være - ferdig med det!

Jeg husker spesielt da barna var små. Min bror og svigerinne er noen år eldre enn meg og har da også eldre barn. Når vi var i familieselskap og alle tegn pekte retning sengetid for mine små, så ga svigerinna mi veldig uttrykk for at hun var glad hennes barn var blitt eldre. Da skjønte jeg bare delvis hva hun mente, det var sånn livet var... Nå, derimot, skjønner jeg det kjempegodt! Når jeg ser en unge som slår seg vrang ute i offentligheten, så kan jeg faktisk finne på å si til foreldrene, selv om jeg aldri har sett dem før, "Det går over!"

Det som er så pussig er hvor fort man glemmer hvordan ting har vært, bare for en liten stund siden. Da jeg for mange år siden plutselig en dag snubla i en visp på kjøkkengulvet kom jeg på at det hadde jeg gjort i en periode for noen år siden også. Da jeg så unge mødre begynte å dra fram termos med varmt vann, grøtpulver, skål, skje, smekke og kluter fra vognkurven, kom jeg også plutselig på at: ja, det har jo jeg også gjort for litt siden.

I dag var jeg en tur på et kjøpesenter. Der møtte jeg på en pappa som kom ruslende med ei lita jente, hun kunne ikke være mer enn halvannet år. Litt ustødig i gangen og blid som ei sol var hun der hun smilte mot meg. Jeg tenkte på da mine var så små at de stabbet avgårde med et solid tak i fingeren min eller pappa sin. Det føles veldig kort og veldig lenge siden på en gang. Jeg ble gående å lure litt på om jeg skulle synes at det er trist at jeg ikke er der lenger. Jeg kom fram til at det synes jeg ikke. Selv om jeg god på å mimre, så er jeg også god til å være fornøyd med livet nå.

Jeg har tidligere snakket om de som bruker mye av småbarnsperioden til å glede seg til ungene blir større. Det synes jeg er så trist. Jeg koste meg virkelig da ungene var små, selv om det var mye styr av og til. Til tider kunne man bli sprø av febersyke barn som avløste hverandre, og av og til kunne ettermiddagene bli veeeldig lang når ungene var trøtte, sure og i kranglehumør. Det hendte jeg forviste dem til hver sin etasje. Men jeg så aldri fram til at de skulle bli større. Samtidig synes jeg det er kjempedeilig nå som de har blitt eldre. Jeg liker å sitte å prate med dem til langt på natt om alt og ingenting. Og selv om det er rart at noen av dem begynner å flytte hjemmefra, så er det også sånn som det skal være. Det er kjempekoselig når de kommer hjem på besøk, og jeg koser meg med dem når jeg ser at de trives og har det bra der de er.

Sånn vil nok livet fortsette. Mange av mine jevnaldrende venninner er allerede bestemødre. Jeg kjenner at det overhode ikke er noe savn nå. Det er ikke sååå lenge siden mine egne unger var små, så barnebarna må gjerne vente. Likevel vet jeg at når de dukker opp, da er det også helt greit! Da er det der vi er.