søndag 10. november 2013

Farsdag

I dag er farsdag, og da vil jeg benytte anledningen til å fortelle litt om pappa. Det er mange år siden han døde, altfor tidlig. Han rakk bare å bli 71 år. Da han døde, hadde jeg akkurat blitt mor for første gang. Det gjorde ekstra vondt: i tillegg til at jeg mista pappa så skulle altså ikke mine barn få oppleve ham som bestefar!

Pappa var spesielt engasjert i alt og alle rundt seg. Han var veldig glad i familien sin, og han hadde en enorm omsorg for mamma, oss barna og etterhvert svigerbarn og barnebarn. Han var opptatt av at vi skulle klare oss bra og få et godt liv, og jeg tror det var litt vanskelig for ham å la være å gjøre noe konkret for oss når ting ikke gikk helt vår vei. Det kunne av og til bli en kilde til konflikt: det var ikke alltid jeg og han var helt enige om hva som var det beste for meg. I motsetning til mamma, så tror jeg han hadde syntes det hadde vært helt greit om vi barna med familier hadde bosatt oss i nabolaget. Jeg klarte heldigvis allerede da å se at han gjorde alt bare fordi han var så utrolig glad i meg. Da jeg var lita, var det veldig fint å ha en sterk pappa som ordna opp for meg!

Han var en ordner og fikser. Han var en sånn type som folk kom til for å få hjelp til ulike ting, alt fra å fylle ut selvangivelsen til å skrive søknader og offentlige brev. Han var engasjert i nærmiljøet, og han hadde en stå-på-vilje som jeg mange ganger har ønska at jeg hadde arva litt mer av. Jeg pleier å si til mine barn at det er ikke noe som er umulig, det er bare litt utfordrende og vanskelig noen ganger. Den filosofien har jeg nok fått fra pappa, men jeg klarer ikke alltid å følge den opp på samme måte. Når ting kan virke umulig, så vil jeg gi meg uten å prøve. Det gjorde aldri pappa. For ham var ting virkelig ikke umulig før han hadde prøvd alt uten å nå fram. Han gikk ikke av veien for å ta en telefon til statsråder og og partiledere. Hadde det vært aktuelt, så er jeg sikker på at han kunne ha ringt direkte til statsministerens kontor. Det tror jeg ikke at han gjorde noen gang, men da han ville dra i gang en videregående skole gikk han helt til undervisningsdepartementet for å få dem til å forstå at her måtte det bare startes opp. Det hører med til historien at skolen ble etablert og eksisterer fortsatt, mer enn 20 år senere.

Dette gjorde pappa også til en kjent og viktig skikkelse i samfunnet hjemme. Jeg vokste opp med identiteten "datter av min far". Når jeg sa hvem som var min far, da var jeg plassert. Hvor viktig han var for mange andre, skjønte jeg kanskje først fullt ut den dagen da han ble begravd. Først da vi sto opp og så flaggene vaie på halv stang på nesten alle flaggstenger i bygda, og andre gang da vi snudde oss og skulle gå ut av kirka og så at den var stappfull av mennesker.

Men først og fremst var han min pappa. Han var den som tok meg med på søndagstur. Han var den som forklarte hvorfor ei mørk skolisse smelta ned i snøen når sola skinte på den. Han var den som lærte oss hvor fisken sto når vi var ute på fisketur og når fisken var mest bitevillig. Han var den som hjalp meg med snekring og maling i verkstedet og forklarte meg hvordan ting fungerte.

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk ha ham som pappa!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Nå trenger dere ikke å være bruker for å kommentere, hyggelig hvis noen har kommentarer!