mandag 2. desember 2013

Hvorfor var det nå jeg begynte å blogge igjen...

Jo, det har jeg blitt påmint denne helga. Forrige uke la Fotballfruen ut et bilde av sin flate, stramme fire-dager-etter-fødselmage. For det har hun høstet mye kritikk, for å si det pent, men hun har også fått mye støtte. Støttespillerne synes hun har god grunn til å vise fram og å være stolt av kroppen sin, en kropp som har kostet mye svette og hardt arbeid i lang tid. Jeg må innrømme at jeg har vært innom denne bloggen hennes bare én gang, og det var da noen skulle vise meg bilder av hvordan hun så ut rett før hun fødte. Og kjære vene! Jeg trodde jeg var ganske lita som høygravid, men jeg var jo den hvalrossen i forhold!

Som vanlig i disse nettdebattider, så har hun fått unødvendig mye pepper og mange stygge kommentarer for dette stuntet sitt. Jeg har selv delt noen, mener jeg, av de litt "snillere" kritikkene mot det hun har gjort, for eksempel denne som heter #normalfrue

Det var jo nettopp for å være en motvekt mot disse ekstremt "vellykkede" menneskene jeg begynte å blogge. Ikke for å kritisere dem, men som #normalfruen sier: jeg vil gjerne balansere bildet litt.

Det å føde et barn er mildt sagt en opprivende opplevelse for en kropp. Magen skal romme et helt lite menneske, og dette mennesket skal ut gjennom en passasje hvor det egentlig er umulig at noe større enn en valnøtt skal komme ut. Muskler, sener, skjelett, hud - alt strekkes ut for å gi rom for dette voksende vidunderet. Noen er veldig "heldige" med genene. Jeg selv er vel egentlig det. Mine svangerskap resulterte i null strekkmerker. Andre får strekkmerker hvis de nyser for hardt, aldeles uten å være gravide.

Jeg hadde høy forbrenning da jeg var gravid. Det betyr at jeg spiste som en hest i ni måneder og la på meg fire kilo. Da jeg dro hjem fra sykehuset hadde jeg gått ned ti av de fire kiloene sånn at jeg faktisk var seks kilo lettere da jeg dro hjem enn jeg var da jeg ble gravid. Heldig, sier du? Joa... Men jeg fortsatte å ete som en hest etter fødselen også. Det gikk bra så lenge jeg amma, men da jeg slutta med det... Kanskje hadde jeg og fotballfruen egentlig ganske like forutsetninger? Kanskje jeg kunne vært like stram, slank og pen som henne? Hvis jeg hadde hatt et litt annet fokus i livet?

Jeg tror nemlig mye ligger der, og det er derfor Fotballfruens stunt skremmer meg litt, på flere måter.

Det er et fokus på kropp og utseende som er helt vanvittig nå for tida. Jeg blir bekymra for at noen skal finne på å tro at Fotballfruen representerer normalen. Det gjør hun ikke! Hun er nok svært heldig med mange av de genene som skal til for å få en "pen" kropp. I tillegg har hun jobbet hardt for å se sånn ut. Det er faktisk ikke alle som verken har tid, råd eller mulighet til å vie livet sitt til å ha et sånt utseende. Og da må jeg faktisk spørre: er det et mål i seg selv?

Da jeg var blitt tobarnsmamma var vi på besøk hos noen venner som også hadde to barn på samme alder som våre. Været var fantastisk, så en dag pakket vi sammen mann og barn og dro på stranda. Ammeinnleggene var på plass i bikinitoppen, og magen var forholdsvis langt fra fotballfruens fire-dager-etter-fødsel. På veien passerte vi en gjeng kjekkaser som kasta frisbee mens de prøvde å imponere noen yppige bikinibabes som lå litt lenger borte. Jeg har faktisk aldri vært så fornøyd med meg selv i hele mitt liv som jeg var der og da! Med to pupper i ulik størrelse fordi jeg hadde amma litt på den ene sida før vi gikk. Med en mage som langt fra var flat og stram. Med et lite vidunder liggende i vogna som jeg dytta langs en litt humpete sti og et annet vidunder som rusla forventningsfull avgårde med bøtte og spade.

Jeg tror heller ikke det nødvendigvis er sunt å drive med hardtrening mens man er gravid. Trene, ja! Men som jeg har sagt før: det er faktisk perioder i livet hvor vi skal sette oss selv og våre behov litt til side, og det tror jeg blant annet er når vi venter barn. Ingen skal fortelle meg at ikke Fotballfruen har vært litt redd for figuren sin i dette svangerskapet, og ingen skal fortelle meg at det treningsregimet hun har bedrevet ikke har vært motivert av det at hun etter fødsel raskest mulig skal få sin "gamle" kropp tilbake. Jeg var redd for at det skulle skje noe med den lille som vokste inne i magen min!

I bunn og grunn synes jeg litt synd på henne. Jeg unner alle den følelsen jeg og venninna mi hadde da vi gikk forbi disse frisbeekastende kjekkasene og vite at vi så aldeles ikke var i deres målgruppe. Jeg unner alle å kunne konsentrere seg om det som er det viktige i livet. Det å beholde ungpikekroppen, hvis man noen gang har hatt det, er faktisk ikke inne på topp tusenlista over viktige ting i livet. Dessverre er jeg redd for at noen skal få den vrangforestillingen at det er viktig etter å ha sett dette bildet, og derfor synes det er viktig at flest mulig av oss normale damer tar oss tid til å fortelle dem at det er det ikke!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Nå trenger dere ikke å være bruker for å kommentere, hyggelig hvis noen har kommentarer!