tirsdag 30. april 2013

Korpsmyteavlivning - del 2.


Korps spiller bare marsjer og øver hele året fram til 17. mai!

Tenk! Det er faktisk mange som tror det. Da kan jeg med en gang si at det stemmer slett ikke.

Det spilles utrolig mye variert musikk rundt i korpsene. Det finnes spesialskrevet musikk for korps og det finnes korpsarrangementer av alle typer musikk, både pop, rock, musikaler og andre ting. Det fleste korpsene bruker høsten og vinteren til å øve på konsertstykker som de framfører på konserter. Dessverre er det stort sett bare familie og nære venner som kommer på disse konsertene selv om mange flere burde tatt turen. Dermed vil majoriteten fortsette å leve i den villfarelsen at det kun spilles marsjer, og at korpsene kun spiller i mai.

Hos oss er det to høysesonger i korpset, en i mai og en i november/desember. Vårt korps spiller i tre nissetog med tilhørende julegrantenninger i tillegg til stor julekonsert og spilling i kirka på julaften. I tillegg pleier en gjeng å gå korpsjulebukk i romjula hvor de går fra hus til hus og spiller julesanger - en fantastisk koselig skikk!

Marsjene tas fram for alvor rundt påsketider, og fra da og til 17. mai er det full fokus på marsjer og marsjering, man vil jo ta seg best mulig ut i togene! Men resten av året spilles det altså mye forskjellig.

Så kommer junior med ønske om å begynne i korpset: se fram til mye bra musikk!

mandag 29. april 2013

Korpsfaktaopplysning - del 2.


Korps er en aktivitet du kan ha glede av hele livet. Jeg var jo tidligere inne på den positive, mentale effekten av å drive med musikk, men det å være med i korps har også praktiske sider som er positive. Veldig ofte blir korps og idrett satt opp mot hverandre, og jeg har opplevd folk som har sagt til meg at mine barn heller burde begynne med en lagidrett i stedet for å spille i korps. Dette fordi at lagsport angivelig gir en unik opplevelse av samarbeid og glede ved å gjøre noe sammen med andre.

Ved å spille i korps vil jeg virkelig påstå at man får bare de positive opplevelsene av å spille på lag med andre. I korpset er alle viktige og de forskjellige instrumentene er avhengig av hverandre. Det sies til stadighet at i korpset finnes ingen reservebenk, og det stemmer. Det har ganske nylig vært litt fokus på taperfølelsen som de som stadig blir sittende på benken får, og vi  har fått høre om barn som går gråtende hjem fra  kamper fordi de ikke fikk spille i dag heller. I korpset er det ingen kniving om et begrenset antall plasser, alle kan være med. Faktisk er det heller sånn at jo flere vi er desto bedre er det.

Å ha korpsbakgrunn kan også være en måte å komme raskt i kontakt med mennesker på et nytt sted. Kommer du flyttende til et nytt sted med bakgrunn fra for eksempel håndball, så må man ofte spille seg inn på et nytt lag. Kommer du derimot tuslende på en korpsøvelse på et nytt sted med en baryton i handa, så blir folk overlykkelige og du får plass i barytonrekka med en gang. Korpsbakgrunnen blir da et springbrett for å bli kjent med mange nye mennesker fort.

Så kommer junior med ønske om å begynne i korpset: tenk på det som en investering i hans eller hennes framtid.

fredag 26. april 2013

Korpsfaktaopplysning - del 1.

I tillegg til myter rundt korps som må avlives, så finnes det en del faktaopplysninger som også fortjener å få litt oppmerksomhet. Dagens fakta handler om at barn som driver med musikk blir smartere!

Det er flere mekanismer som gjør dette. Det viser seg at å drive aktivt med musikk bedrer hukommelsen. Musikklæring består mye av terping, og det gjør oss generelt flinkere til å huske ting og bedrer dermed hukommelsen på flere områder. Det å lære noter og omsette dette til musikk sammenlignes med det å lære et nytt språk. I tillegg er den kreative delen av hjernen som er i bruk ved musikkutøving, den samme som tar seg av matematiske problemer. Man ser altså at det særlig er matteferdigheter som øker når man samtidig utøver musikk. Her kan du lese en artikkel som handler om dette.

Å drive med musikk utvikler hjernen, og som jeg skrev i et tidligere innlegg, så tror jeg at alt man putter inn i hjernen av viten gjør oss smartere. Det samme gjelder det som får oss til å bruke hjernen. Her er både kryssord, sudoku og altså musikk med på å hjelpe til med å holde hjernen skarp og klar.

Så kommer junior med ønske om å begynne i korpset: tenk litt på det! Kanskje vil et aktivt korpsliv synes på avgangsvitnemålet både på videregående skole og høyskole.

torsdag 25. april 2013

Korpsmyteavlivning - del 1.

Det er vår og høysesong for korps. Jeg vil i den forbindelse komme med noen saksopplysninger som jeg håper kan nå fram til selv de verste skeptikere. Målet er at små og store barn som måtte stå langs veien eller sykle etter det lokale korpset skal få lov til å begynne å spille i korps til høsten hvis de har lyst. Det er bare så trist at de ofte må kjempe seg gjennom en hel stabel med fordommer og seiglivede myter før de eventuelt får lov til å prøve seg.

Det er flere myter å bekjempe og andre fakta å komme med, så jeg deler dette opp i flere innlegg.

Den aller mest seiglivede myten er at det skal være så forferdelig mye å gjøre for korpsforeldre. Det som overrasker meg aller mest er når denne uttalelsen kommer ut av munnen til fotball-, håndball- eller andre idrettsforeldre.

Arbeidsmengden for både korps- og idrettsforeldre kan selvfølgelig variere fra sted til sted, men hovedregelen er at idrettsforeldre har flere forpliktelser enn korpsforeldre.

Hos oss har vi én stor dugnad hvert år, og det er loppemarkedet vårt. Vi henter også loppene selv, så hvert foreldrepar har ei uke med henting i løpet av sein vår eller tidlig høst. Da kjører man rundt og samler inn det som er meldt inn fra publikum på ettermiddag-/kveldstid. I selve loppemarkedhelga står vi på for fullt med rigging to ettermiddager og loppemarked to dager. Det er en ganske stor jobb mens det står på, men de fleste synes det er veldig sosialt og moro. Man blir bedre kjent med de andre foreldrene og alle synes det er greit å bidra med å få penger i kassa. Vi har faktisk en del "gamle" korpsforeldre som kommer og hjelper til hvert år selv om ungene deres har slutta i korpset for mange år siden. De synes det er så moro å være med at de ikke klarer å slutte.

I tillegg til dette kan det bli noen kjøreturer til ulike aktiviteter, men der setter vi opp kjørelister så vi fordeler kjøringen mellom foreldrene.

Vi har ingen andre dugnader eller loddlister som skal selges. Heller ikke salg av dopapir, kaker, plaster eller sokker. Jeg har og har hatt kontakt med mange idrettsforeldre. Der går det i helgesamlinger og ulike cuper hvor foreldrene er oppe i grisotta for å stå i kiosk eller være vakter. I tillegg er det kjøringer til treninger og kamper flere ganger hver uke. Enkelte steder er det også sånn at foreldre har ansvar for en ukentlig treningsøkt. På toppen av dette kommer salg av blant annet overnevnte artikler.

Når jeg sammenligner hva jeg, som faktisk sitter i styret for korpset mitt, og generelle fotballforeldre har å gjøre, så er det ingen tvil om at jeg kommer heldigst ut! I tillegg skal det sies at jeg er med på nesten alt korpset foretar seg bare fordi jeg synes det er så fryktelig moro å være med.

Så kommer junior med ønske om å begynne i korpset: ikke la frykten for store arbeidsmengder for opphavet stoppe ham eller henne fra å prøve!

onsdag 24. april 2013

Det finnes grøfter på begge siden av veien. Jeg synes det er greit å holde seg veien, men jeg registrerer at mange trives godt nede i grøftene...

Kosthold og sunnhet er i stor grad grøftevandring. Det er vel ingen tvil om at kostholdet i Norge har blitt mer usunt i løpet av de siste tiårene. Mindre mat lages fra bunnen, og ferdigretter med mye salt og fett er raske og populære alternativ i en travel hverdag. Snop og brus er ikke lenger lørdagskos men hverdagskost. Både antall mennesker med livsstilsykdommer og vekta øker, og helsemessig er det mye å hente på å legge om kostholdet en god del. MEN, det er lov å bruke hodet, og det er lov å la være å bli helt sprø!

Jeg kjenner jeg får litt vondt inni meg når barnehager forbyr brunost og syltetøy på maten. Jeg får like vondt når unger feirer barnebursdag med grove boller og lavkarbokaker. Jeg blir i det hele tatt opprørt når barn settes på dietter, enten det er lavkarbo eller andre tullete ideer.

Jeg har klokkertro på at vanlig mat i passe mengder og fysisk aktivitet er det som skal til for at helsa i Norge skal forbedres og det økende overvektproblemet skal reduseres igjen.

Jeg drikker min sukkerholdige brus med verdens beste samvittighet, jeg drikker den bare ikke hver dag eller i enorme mengder når jeg drikker den. Når ungene har hatt bursdag har vi kost oss med kaker, is, gelé og brus. Vi kan til og med finne på å kose oss med noe ekstra på en helt vanlig tirsdag. Ikke hver tirsdag, kanskje ikke en gang i måneden heller, men av og til. Vi drikker selvfølgelig ikke saft hver dag, men vi har heller ikke totalforbud mot det.

Fra tid til annen er jeg på besøk, i selskap eller på fest. Da hender det ofte at det er noen, helst damer, som høylydt lar være å spise noe. De må jo passe på de sylslanke linjene sine. Sånne mennesker får meg i dårlig humør. At de vil gjøre livet sitt så kjipt som mulig er greit nok, men ikke innvolver alle andre deres kjiphet!

Det sies at trivsel er en minst like viktig faktor for helsa som sunn mat, mosjon og vekt. En som er litt overvektig men som trives og har det bra er friskere enn en sylslank person som er misfornøyd med livet. Så derfor fortsetter jeg å kose meg med en sjokolade i ny og ne mens jeg tar trappa i stedet for heisen.

Livet er for kort til å spise lavkarbo!


torsdag 18. april 2013

Jeg må virkelig innrømme: hvis det var et tema som jeg aldri hadde forestilt meg at jeg skulle svippe innom i denne bloggen, så måtte det være Justin Bieber! (Jeg måtte faktisk sjekke hvordan han skriver navnet sitt...) Hovedgrunnen til det er vel at det er forholdsvis laber interesse for både ham og musikken hans her i huset. Joda, jeg har avkom av riktig kjønn og i riktig alder, men han har liksom ikke slått helt an her likevel. Nå skal vel egentlig ikke innlegget handle om ham heller, men mer om tilhengerskaren hans.

Jeg har ikke noe ønske om å latterliggjøre disse dedikerte jentene, men jeg er en av de som sitter litt hoderystende og ser på hundrevis av hylende tenåringsjenter som bryter ut i krampegråt eller besvimer når de får et glimt av bilen som idolet muligens sitter i. Jeg har aldri forstått meg på den typen oppførsel. Da jeg var tenåring ville jeg ikke drømme om å oppføre meg sånn. Jeg vet ikke om jeg en gang hadde hatt noe ønske om å bli sett sammen med andre som oppførte seg sånn, så jeg sitter egentlig og er litt flau på deres vegne... Men det er nå en ting. Jeg skjønner at de synes han er en snasen kar som synger bra, og det må de få lov til!

Det som er litt "skummelt" er jo at tenåringsjenter i flokk ikke nødvendigvis er definisjonen på fornuft og logikk. Det kan føre til litt farlige situasjoner, og politiet går ut og oppfordrer foreldrene til å passe på barna sine. Og det er dette jeg blir mest betenkt over: de som lar 12-13-14-årige jenter få lov til å reise alene til Oslo flere dager før en konsert for å stå utenfor et  hotell eller konsertarenaen, eller surre rundt på Gardermoen i dagesvis for kanskje å få et glimt av ham når han kommer. For ikke å snakke om 10-11-åringer som reiste inn på gratiskonserten i fjor, uten mat og med 14-15-åringer som "voksent" reisefølge. Det hadde ikke vært aktuell problemstilling her i huset å finne på noe sånt! Så har jeg faktisk sett noen foreldre si: "Jamen, de reiser jo likevel, så det nytter ikke å nekte dem..." - Jaha? Jeg vet ikke hvordan det er hos andre, men her i huset er det vi voksne som bestemmer sånne ting! Som foreldre er det faktisk vi som har ansvaret for ungene våre helt til de blir myndige og kan klare seg selv. Det er helt tullete at politiet skal bruke tid og ressurser på å være barnevakt for horder av småjenter og tenåringsjenter!

Jeg vet at det er flere av mine venner som har tatt med egne og andres barn for å reise på konsert. Det er utrolig smart! Konsert er jo en opplevelse i seg selv, og da kan de håpefulle få med seg det som er en begivenhet for livet uten at de går helt på selvstyr og uten at politiet skal opptre som barnevaktsentral.


søndag 14. april 2013

Det har vært en del snakk om den norske høfligheten, eller mangel på høflighet, i mediene den siste tida. Det begynte med ei ung jente fra USA som nå bor i Norge, som blogget om de uhøflige nordmennene. Etter det har det vært skrevet flere kronikker om det samme emnet. Noen av dem støtter jenta og hennes syn, andre synes ikke det er så ille som hun vil ha det til.

Vi blir blant annet sammenlignet med amerikanere som blir framstilt som spesielt høflige. Jeg vet ikke jeg... En tyggegummityggende butikkmedarbeider som ser alle andre veier enn på meg mens hun med monoton stemme sier "Hihowareyou..." og med hele framtoningen forteller meg at hun bryr seg katta om hvordan jeg har det, er det høflighet? Jeg vil kalle det en meningsløs høflighetsfrase som damen bak disken godt kunne spart seg. Et "Hei" og et smil som man faktisk opplever i de fleste norske butikker er mye bedre, synes jeg! Da kan jeg smile og si hei tilbake - helt greit.

Her i familien har vi også en historie som har blitt en morsom greie som stadig siteres når vi skal understreke at noen har oppført seg uhøflig. På reise på Island var vi med på en guida busstur rundt Den gyldne sirkel. Et stopp ved Gullfoss sendte oss ut i frisk vind, og jeg skal ikke påstå at håret mitt så direkte nygreid ut da vi tok plass i bussen igjen. Ved siden av meg satt en amerikansk dame, og det første hun sa til meg, i det hele tatt, var: "Ooooh! Your hair is messy!" Høflig? Njæææ...

Jeg regner meg selv for å være forholdsvis sosial og glad i å prate med mennesker, men jeg vil gjerne bestemme selv hvem jeg skal prate med. Jeg synes det er helt greit å kunne sitte ved siden av noen på bussen eller et venteværelse og slippe å høre hele livshistorien til vedkommende, og jeg har heller ikke noe behov for å dele min med hvem-som-helst. Og hvis vedkommende som sitter på setet innenfor begynner å samle sammen poser og vesker, trykker på stoppknappen og gjør tegn til å reise seg, så regner jeg meg ikke som spesielt smart som da skjønner at vedkommende har tenkt seg av. Det har heller aldri falt meg inn å tenke på vedkommende som uhøflig fordi hun eller han ikke sier høyt til meg at de hadde tenkt seg av bussen her.

Det er likevel ingen tvil om at vi nordmenn oppfører oss annerledes enn hva mennesker gjør noen andre steder i verden, men jeg synes vel at å beskylde folk for å være uhøflige fordi de prater lite med fremmede, er litt skivebom. Nordmenn generelt er kanskje litt sjenerte og ikke alle er så utadvendte, men det er stor forskjell på det og det å være uhøflig. Kanskje stemmer det at klimaet vi har her oppe gjør oss reserverte i forhold til de som bor i sydligere strøk, men jeg er ikke helt sikker på at det er der det ligger heller. Vi er bare oppdratt med en annen norm for hva som er høflig enn man kanskje er i andre land. Og når to kulturer møtes, så er det fort gjort å tenke på andre væremåter som uhøflige i stedet for bare annerledes. Heldigvis er det mange innflyttere til Norge som klarer å se at bak det reserverte førsteinntrykket, så er de fleste nordmenn både høflige, hyggelige og hjelpsomme.

Vi kan sikkert ha mye å lære av andre kulturer på mange områder. Hvert land har sine særegnheter, og noen ting kunne vært interessant å endre på i den norske væremåten. Men jeg må si at jeg foretrekker den norske reservertheten framfor påtatte høflighetsfraser som jeg ikke klarer å tro er oppriktig ment.

lørdag 13. april 2013

Jeg vil gjerne få komme med et lite hjertesukk og en bønn til alle som kjører bil!

Det er vår, og i løpet av den kommende måneden vil dere fra tid til annen oppleve korps som er ute og marsjerer. Det kan være at de er ute og øver til alle oppdragene i mai eller så er de ute på et oppdrag. Når korpset kommer gjennom gatene, så pleier bilene å kjøre inn til sida og stoppe. Dette er bra (eller... det skulle bare mangle!) Det som ikke er fullt så bra er at det ofte er noen som har det fryktelig travelt og de kan ikke under noen omstendigheter vente med å kjøre til hele korpset har passert. Når det er et par rekker igjen, så begynner de å kjøre. Dette er faktisk kjempefarlig!

Aller bakerst går det som regel en rekke med voksne. Hvis dere lurer på hvorfor vi gjør det, så kan jeg fortelle at vår oppgave er å plukke opp trommestikker, notehefter, medaljer og andre ting som måtte bli mistet av de som går i korpset. Foran oss går aspiranter og miniaspiranter. De er 8-10 år gamle, og de kan av og til være litt vimsete selv om de er kjempeflinke til å holde radene. Noen av dem kan også være ganske små av vekst og havner i blindsona til litt høye biler. Jeg må innrømme at jeg har hatt hjertet i halsen mer enn én gang når bilførere har begynt å kjøre før alle er forbi. Det er ikke mange sekundene å hente på å kjøre i stedet for å vente.

Selv har jeg opplevd å bli truffet av speilet i armen idet en bil kjørte avgårde, og jeg kjente jeg ble ganske redd med tanke på at det kunne vært hodet til et lite barn som ble truffet.

Så min oppfordring er: vent til hele korpset har passert før dere begynner å kjøre! Det tar dere maks 5 sekunder ekstra.

fredag 12. april 2013

Jeg lurer på om jeg skal driste meg til å snakke litt om mitt forhold til trær. Jeg tror kanskje det kan være nyttig å minne om min bakgrunn: oppvokst på en forblåst holme på Helgelandskysten.

Jeg har nemlig skjønt at trær kan være et betent tema som setter de store følelsene i sving. Hvor store følelser skjønte jeg nok først på alvor da jeg som styremedlem i et borettslag måtte gå på ekstraordinære styremøter på grunn av "Tresaken"! Jeg må også innrømme at jeg sliter litt med å forstå hvordan disse vekstene kan framkalle så mye adrenalin som de åpenbart kan. Trær er vel en av de enkeltsakene som forårsaker flest nabokrangler, og sinnene kommer like mye i kok enten trærne blir kutta ned eller de ikke blir kutta ned.

Det finnes nemlig to typer engasjement for trær. Det finnes et engasjement for de spesielle trærne og et for de generelle.

De spesielle trærne er jo de som er av uvurderlig verdi for den ene parten men som tar alt av utsikt og sol for den andre. Der må jeg vel innrømme at min sympati alltid ligger hos dem som mister sol og utsikt. Mitt motto er: Jeg kan ikke få for trær nært innpå meg! Da vi skulle bygge hus for en del år siden, ble vi spurt om det var noen trær på tomta vi ville beholde? - Øøøøh, nei! Det ble likevel til at et stort bøketre i nordvestre hjørne fikk stå. Etter noen år kom en nabo og lurte på om det var mulig å ta ned noen greiner fordi det treet tok alt av kveldssol på terrassen deres. Lykken var stor både hos dem og meg da jeg fikk en god grunn til å gjøre hele treet om til fyringsved.

Så har vi den generelle lidenskapen for trær. Den kommer til syne når noen ønsker å tynne ut eller rydde i det som for mange av oss er krattskog og villniss. Alle trær, store og små, skal for enhver pris bevares. Luft, lys og utsikt er underordnet. At treet kanskje er pillråttent innvendig er uinteressant. Trær skal bare ikke sages ned!

På 70-tallet skulle Norge plantes ned med granskog - uvisst av hvilken grunn. Skoleklasser hadde plantedager. Utstyrt med niste, hakke, bitte små granplanter og godt humør gjøv vi løs på alle holmer og skjær. Det som ble til overs fikk vi med hjem og satte i hagen. Resultatet har blitt overveldende! Enhver liten stein langs norskekysten har en ugjennomtrengelig granjungel på seg. Trærne har blitt formidable. Hver grein på et gjennomsnittstre kan fint fungere som julegran i London hver for seg. Borte er utsikt! Mitt barndoms rike er totalt forandra, og det er ikke til det bedre.

Trær kan være veldig flotte, det er ikke det! Lysegrønne trær idet løvet springer ut om våren, trær som flammer i rødt, oransje og gult om høsten og ikke minst rimhvite greiner mot nattsvart vinterhimmel er syn som kan ta pusten fra meg. Trær er viktige for miljøet. De omgjør karbondioksid til oksygen, de forhindrer erosjon og de gir ly og beskyttelse for dyr og fugler.

De skal bare ikke ta sol eller utsikt og de bør holde litt avstand til meg, takk!

onsdag 10. april 2013

Av og til lurer jeg på om jeg går rundt og vet altfor mye? Det høres kanskje litt blærete ut, men det er ikke meningen! Det er veldig mye jeg ikke vet, men av og til blir jeg litt overraska over hvor lite den såkalte mannen i gata vet om ulike ting.

Et eksempel: nå i vår har det vært mye skriverier i avisene her i sør om denne ubestemmelige hundebæsj-/oppkasteimen som har ligget over hele østlandet den siste måneden, som det også gjorde i fjor... og i forfjor... og året før det... Avisene skrev om det i fjor... og i forfjor... og året før det... Forklaringen er den samme i år som tidligere år: på grunn av isen som ligger på bakken, så blir det en anaerob forråtnelsesprosess under denne isen, og da dannes det blant annet smørsyre. Smørsyre lukter oppkast, det vet i alle fall de av oss som har hatt kjemi på videregående skole. Men poenget er: da jeg hørte det første gangen, så satt det i hodet mitt. Når lukta kom neste vår igjen, så lurte jeg ikke på hva det var. Da visste jeg det.

Jeg har alltid vært av den meningen at også "unødvendig" kunnskap er god kunnskap. Ut fra denne filosofien har jeg blant annet vært med på å dytte mye forskjellig inn i hodene til avkommet mitt. For ikke lenge siden kom den ene av dem og sa: jeg vet egentlig fryktlig mye som ikke de andre på min alder vet! Det å vite litt om mye tror jeg er sunt for hjernen, og det er med på å gjøre oss klokere. Vi i Norge har tradisjonelt vært kjent for god allmennkunnskap, men dessverre virker det som om det nå begynner å skorte litt på det i den norske befolkningen. Det synes jeg er fryktelig synd! Det er med på å gjøre nordmenn til et dummere folkeslag. Det gjør også at den generelle nordmann blir mindre kompetent til å stå i mot syke ideer og tankeganger, og man blir lettere å lede inn i feil spor. Man blir rett og slett litt sau i flokk.

Jeg kunne helt sikkert levd fint uten å vite at det er forråtnelse uten lufttilgang som danner smørsyre og tilhørende vond lukt ute om våren, men det er veldig greit å vite sånt. Da slipper jeg å gå og lure hvorfor det lukter som det gjør, og jeg slipper å sjekke under skoene hele tida for å se om jeg har tråkka i hundebæsj.

Ei ung venninne av meg hadde et år en morsom julekalender. Hver dag i desember skulle hun lære en "unyttig" ting. Jeg bidrog med to opplysninger: hvorfor snookerspillerene Stephen Maguire spiller uten tversoversløyfe og hvordan de ulike synsreseptorene i øyet virker.

I det siste har det blitt mer populært med quiz, det spilles på smarttelefoner, på TV og på utesteder. Kanskje er det et håp for at allmennkunskapene ikke skal forsvinne helt ut likevel, og ekstra fint er det hvis de skulle begynne å øke igjen. Kanskje skulle man ha det som et mål i livet å lære én "unyttig" ting hver uke hele livet. Man ville garantert bli litt smartere av det!

mandag 8. april 2013

Jeg ønsker meg ny jobb som korrekturleser eller språkkonsulent - nå! Vet du om en sånn jobb, så si fra.

Jeg blir snart sprø!

fredag 5. april 2013

April


Vi har kommet til april, måneden som Bjørnstjerne Bjørnson valgte seg. Det som er sikkert er at nå kan man begynne å forvente vår! Jeg vet at det er mange i de nordligste delene av landet som er litt usikre på det akkurat i år, men da skal det sies at det er vel heller ingen måneder som er mer ustabile og lunefulle enn april. Det er som regel sånn at når april starter så har man minst ett stort snøfall igjen på denne sida av sommeren, men den snøen som kommer nå framover forsvinner heldigvis som regel veldig fort igjen. En sjelden gang kan likevel april by på litt mer vintervær enn det de fleste setter pris på nå på denne tida. April kan også by på sommertemperaturer. Man kan faktisk oppleve både sommer og vinter på en dag hvis man er riktig heldig.

Dette gjør blant annet at det er fort gjort å gå på en smell klesmessig - april er nemlig måneden for å bomkle seg. Man kikker ut av vinduet men kanskje ikke nødvendigvis på termometeret. Sola skinner og det ser deilig ut. Vi er vel alle enig om at noe av det beste med våren er å kunne kle seg litt lett? Men man rekker kanskje ikke å komme så langt hjemmefra før man savner både tjukkere genser, skjerf og votter. Neste dag, klok av skade, tar man på både ullgenser, skjerf og hansker og for ikke å glemme stillongs! Etter en halvtime svetter man oppover og blir gående å bære på halve garderoben resten av dagen. Jeg vil tro at våren er høysesong for gjenglemt tøy.

Dette landet vi bor i er langstrakt, og det som er typisk april hos meg er kanskje litt mer mai for en del andre. Det jeg synes er mest stas i april er å se at trær får knopper som brister og løkblomster som stikker hodet opp av jorda. Blåveis og hvitveis dekker skogbunnen og plenene får grønnskjær. Jeg liker også fargene om våren så godt, kaskje litt fordi at overgangen fra død, tørr og brunsvart vegeatsjon til alt det grønne og ellers fargerike er så stor. Men jeg synes også at den grønnfargen som kommer idet det spirer på et jorde eller løvet på trærne akkurat kommer ut, den er så utrolig fin!









tirsdag 2. april 2013

Mange av oss er å finne på sosiale medier av ulike slag. Selv er jeg på Facebook (fb). Det å "oppføre" seg på fb kan være en utfordring, og det går rykte om at ikke alle er like gode på det. Når det er sagt, så tror jeg at jeg stort sett bare har fornuftige venner på Facebook... Jeg plages i alle fall ikke noe av statusoppdateringer som irritererer meg.

Jeg må innrømme at jeg ser først og fremst nytteverdien med fb. Jeg har flytta mye rundt og gått på ulike skoler. På grunn av all denne flyttinga, så er det mange jeg har mista kontakten med som jeg egentlig kunne tenkt meg å ha kontakt med. Problemet har vært at jeg er en elendig brevskriver. Det har blitt nedprioritert mellom mange andre nødvendige og unødvendige gjøremål. Takket være fb har jeg gjenopptatt kontakten med mange. Jeg kan slå av en liten prat med venner på andre kanter av landet, omtrent som jeg ville gjort hvis jeg traff dem tilfeldig på butikken. Jeg har også en del som da var bekjente men som jeg nå faktisk kan kalle venner, takket være at vi har funnet hverandre på fb og blitt bedre kjent.

Facebook er også en kjekk måte for å nå mange på en gang med beskjeder og planlegging av ativiteter.

Det deles mange ting på fb, og de siste dagene er det blitt delt tre ulike lenker som har fanget min interesse. To av dem handler om generelle kjøreregler som er greit å følge på alle sosiale medier, og det tredje handler om raushet på andres vegne med det som deles på fb. Sistnevnte er et blogginnlegg som dere kan lese selv her

Jeg er stort sett enig i det meste hun skriver. Hvis jeg skulle bruke tid og krefter på å irritere meg over at folk trener, baker eller hva det måtte være og attpåtil sier det høyt, da hadde jeg hatt et stusselig liv. Hvis det står der og det interesserer meg, ja, så kan det være litt moro å lese det. Hvis det derimot ikke interesserer meg, så er det ikke sånn at PC'n min kræsjer eller at jeg går opp i vekt, får utslett eller blir søvnløs fordi det står der. Jeg har bedre ting å ta meg til enn å kritisere noen for å gjøre ting som andre kanskje ville latt være å gjøre. Jeg syntes begrepet "hverdagspostkort" var veldig bra! Det er nettopp det en statusoppdatering skal være.

Men, det likevel greit å følge noen kjøreregler. Det er ikke sikkert at man trenger å informere flere hundre mennesker hver gang man har vært på do, har tenkt seg en tur i dusjen eller skal spise middag. Jeg hørte en gang et tips som jeg syntes var greit å ha som en tommelfingerregel: det som det ville føles unaturlig å stå på et offentlig sted å rope ut trenger man heller ikke å dele på fb. Helt overførbart blir det ikke, på fb deler du det med folk du stort sett kjenner, på et offentlig sted vil det sannsynligvis være mange ukjente. Og hvis jeg skulle dra til og jogge 2 mil før frokost, så forbeholder jeg meg retten til å si det halvhøyt - altså dele det med mine facebookvenner!

Det som jeg derimot synes er helt forkastelig er alle de som utleverer barna sine på sosiale medier! Selv er jeg ekstremt restrektiv med alt som har med min familie å gjøre. De som ikke selv er på fb prøver jeg å unngå å legge ut bilder av i det hele tatt. Dette gjør jeg selv om jeg har en profil som er helt lukka for andre enn de jeg selv slipper inn der. Det er mitt valg å være på fb, de som velger å la det være skal dermed få slippe ufrivillig å figurere der på grunn av meg. Det eneste er gruppebilder eller lignende hvor de er med.

Langt verre er det med de som legger ut bilder av nakne barn, gråtende barn eller generelt barn i situasjoner som de senere kan synes er kleine og flaue. Det samme gjelder statuser som handler om småen som ikke vil sove, har feber på fjerde døgnet eller har levert den bleia! En ting er at det sannsynligvis interesserer de aller færreste, men langt viktigere er det at småen muligens heller ikke synes det er noe ålreit å bli utlevert på den måten. Hvis jeg har mistanke om at mine tenåringsbarn ikke ville like at jeg skrev på veggen deres "Hei vennen! Mamma er glad i deg!", ja så lar jeg det være! Tenk deg om: ville du syntes det var greit at din mor sa sånt høyt med andre til stede da du var tenåring?

Det kan være greit å huske på at det som legges ut på internett blir der! Det blir ikke borte selv om du sletter det.

Legger også ved tipsene til kjøreregler: 1 og 2