Hvem er sjefen?

I går leste jeg et intervju med Jon Almås. Der tar han et lite oppgjør med den moderne livsstilen, og da særlig i forhold til barneoppdragelse. Dette er noe jeg også er veldig opptatt av. Jeg kjenner at jeg kan få litt antydning til mark når jeg ser foreldre som skal dille så forskrekkelig med ungene sine. Man skal liksom ikke si klart "Nei". Det skal være forhandlingsmonn på alt, barn skal liksom ha medbestemmelsesrett på alt. Dette tror ikke jeg er positivt på noen måter. Noen vil kanskje påstå at det er positivt at barn lærer seg å forhandle. Joa, men jeg tror det er mye viktigere at de lærer seg at ikke alt kan eller skal det forhandles om.

For det første, så er det ingen tvil at barn uten klare grenser er utrygge barn. De trenger at noen setter rammer for oppførsel og ting de får gjøre. Hørte en gang noen som beklaget seg fordi de aldri fikk sett Dagsrevyen lenger, da skulle nemlig husets barn se på en eller annen amerikansk serie på en annen kanal. Det er vel en av de gangene jeg kanskje ikke har klart å holde haka mi helt på plass... Andre har vært overlykkelig den ene gangen de klarte å holde stand forbi godtehylla på butikken. Da tenker jeg i mitt stille sinn, hvem er det som er det som bestemmer her, og hvem burde det være?

For det andre, så kan barn uten klare grenser blir skikkelig ufordragelige. De kan være både frekke og masete og fullstendig uten respekt for voksne, og når de selv blir voksne, mangler de respekt for andre. De er vant til at alt blir som de vil. Jeg mener nemlig at respekt er en bra ting, hvis den ikke er basert på frykt. Det er mye viktigere at barn lærer seg respekt og hensyn enn forhandlingsegenskaper.

Jeg avskyr mas og alt som kan antydes i retning av mas. Mine unger lærte ganske fort at masing var dødfødt. De lærte også tidlig at det i verste fall kunne slå skikkelig uheldig ut. Det kunne nemlig hende at de fikk et nei der de faktisk kunne fått et ja hvis jeg hadde fått en enkel forespørsel og tid til å tenke meg om. Dette gjorde at jeg aldri hadde problemer med å passere godtehyllene i butikken. Et "Nei, vi skal ikke ha sjokolade i dag, det er bare tirsdag." ble godtatt fra de var ganske små. De fikk et klart svar, de fikk til og med en begrunnelse, og de visste at mas bare ville forsterke et nei.

Nå er kanskje jeg utstyrt med litt mer solid bein i nesa enn mange andre, men det er faktisk ikke vanskelig. Man må være bestemt og konsekvent. Som belønning får man trygge, hyggelige barn som også andre synes er ålreit.