torsdag 25. september 2014

Toget

Her om dagen rusla jeg en tur til butikken i finværet. Like ved butikken ligger det en park og lekeplass, og jernbanen passerer like ved butikken og parken. I parken var det noen barn som lekte, og akkurat da jeg kom forbi begynte klokkene ved jernbaneovergangen å klinge. Det var morsomt å se reaksjonen til alle ungene: den var ganske momentan. De slapp det de hadde i hendene, hoppet ned fra husker og løp bort til gjerdet for å se. Det hører med til historien at togene dundrer gjennom bygda to ganger hver time...

I en periode mens ungene var små, bodde vi helt inntil jernbanelinja. Der også var det to tog hver time som passerte. Man skulle tro at interessen ville avta ganske snart, eller ikke være der i det hele tatt - noen ble faktisk født mens vi bodde der. Likevel var det ofte at det gikk sekunder fra de satt i dyp konsentrasjon over legoklosser, tegnesaker eller andre ting til de sto med nesa klistra til vinduet mens de så toget passere.

På min lille holme i nord var det lite tog å se, bortsett fra 17.-maitoget. Onkelen min i Bodø, derimot, bodde ikke så langt fra togskinnene. Vi kunne se gløtt av toget mellom husene når det passerte. Av og til tok pappa meg med bort til broa som gikk over jernbanen så jeg kunne stå og se ned på dagtoget fra Trondheim som kjørte rett under beina mine. Det var kjempestas!

Jeg lurer på hva det er som gjør tog så fascinerende i generasjon etter generasjon? Jeg tenkte for min egen del at det var fordi jeg så det så sjelden, men det gjelder verken mine egne barn eller de som var på lekeplassen. Noe må det være. Jeg vet om flere voksne som telle vogner hver gang de ser et tog kjøre forbi.

For et par dager siden var det et program på TV som handlet om tog, fra den tiden da det var stas å reise med tog. Der fulgte de et par studenter som skulle reise med Bergensbanen fra Oslo til Bergen. Jeg har selv reist mye med tog opp og ned langs landet. Jeg kom også til et punkt hvor jeg kjente at nå hadde jeg reist nok med tog! Likevel ble jeg sittende å tenke litt: jeg har faktisk aldri reist med Bergensbanen... Eller vært i Bergen... Burde jeg ikke egentlig bare ta turen over fjellet? Jeg fikk rett og slett lyst til å ta med matpakke, lesestoff, musikk og strikketøy(!) og sette meg på toget til Bergen. Jeg blir kanskje nødt til å gjøre det en gang...

6 kommentarer:

  1. Ja, det er noe eget med tog. Vi bor omtrent som dere og er godt kjent med toget, men lurer litt på om det er toget i seg selv eller om det er bevegelsen som fanger oppmerksomheten vår?

    Noen ganger får jeg lyst til å ta toget et sted, bare fordi det er behagelig og koselig.
    Og dessuten: En fin naturopplevelse! Er vanskelig å lese på toget, synes jeg. Må ha med meg det som er utenfor vinduet!

    God helg til deg og takk for alle de fine kommentarene du legger igjen hos meg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk i like måte! Jeg har litt av det samme med helikopter. Hører jeg et helikopter, så må jeg bare finne ut hvor det er og se til det er ute av syne... Helikopter i mørket, derimot, er bare skummelt! Det har jeg skrevet om for lenge siden. :-)

      Du får bli med meg til Bergen... :-)

      God helg til deg også!

      Slett
  2. Så morsomt reflektert! Tog ER fascinerende. I fjor sov vi i lavvo ved linja og måtte passere en overgang for å komme oss dit. På formiddagen løp vi som gale for å stå på overgangen mens toget suste forbi under oss. For noen krefter!! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det fascinerer - helt klart. Man skulle jo tro at det ville bli en vane at det passerte, men ungene mine løp til verandadøra ved åtte av ti passeringer, både han som var ett år da vi flytta dit og de som aldri hadde visst om noe annet. :-)

      Slett
  3. Vi bor også like ved togbanen. Må krysse den for å kommer til barnehage og butikker. Det er like stas hver gangkjører forbi.
    Selv elsker jeg å kjøre tog. Blir så rolig og avslappet av ruggingen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Helt enig! Jeg har kjørt masse til og fra ferier som barn og student, Men to år i Kristiansand tok litt knekken på det. Tog fra Mo i Rana til Kristiansand tok ganske nøyaktig et døgn, så det ble litt overdose. Det var da jeg oppdaga gleden ved å fly... ;-)
      Men på tross av det, så har jeg gode følelser for togturer, kanskje særlig om vinteren. (Skrev litt om det i januar i år...) Og en tur til Bergen har havna høyt oppe på lista over det jeg har lyst til å få gjort snart.

      Slett

Nå trenger dere ikke å være bruker for å kommentere, hyggelig hvis noen har kommentarer!