Curlinggenerasjonen

Dagens oppvoksende slekt kalles nettopp det. Generasjonen som får alt tilrettelagt i minste detalj av sine foreldre. Ujevnheter slettes og veien feies sånn at de bare kan gli bekymringsløst fram på den glatte overflata som kalles "livet". Utfordringene de får skal være akkurat passe vanskelige, sånn at de kan kjenne på mestringsfølelser uten å ha anstrengt seg så mye. Og i hvert fall ikke utsatt seg for noen form for nestenfare!

Vår oppgave som foreldre er å stå på pinne for barna. Sier barna "hopp", ja så er det bare å hoppe! Hos To pluss tre kan vi lese om foreldre som får dårlig samvittighet når de sier "nei" til å leke med barna fordi de må eller ønsker å gjøre noen annet i stedet. Det snakkes om kvalitetstid. Jeg er helt enig med To pluss tre - "kvalitetstid" er et forferdelig ord. Jeg vil også heller slå et slag for vanlig hverdagstid.

Da jeg vokste opp, var det vanlig at mødrene var hjemmeværende. Det var også min mor. Hun hadde en vaskejobb på ettermiddagene, men ellers var hun husmor av det gode, gammeldagse slaget. Hun bakte brød, lagde fiskekaker, sylta og safta. Jeg var faktisk så heldig at jeg hadde pappa hjemme i huset også. Han var journalist på et av distriktskontorene til ei av de to avisene som var i Bodø. Det betydde hjemmekontor med reportasjereiser i nærmiljøet.

Det hendte så godt som aldri at mine foreldre lekte med meg. De kunne vise meg ting jeg kunne gjøre og hjelpe meg i gang med noe, men de lekte aldri med meg - det skulle tatt seg ut!

Jeg hadde en egen krok på pappas kontor. Der skrev jeg viktige brev som jeg stempla med "off.sak" før jeg putta dem i selvlagde konvolutter med påtegna frimerker og stempel. Jeg likte å høre på klapringa fra skrivemaskinen og jeg likte lukta av papir og stempelpute. Jeg kunne sitte der å pusle i timesvis for meg selv mens pappa holdt på med sitt.

Noe av det beste jeg visste var når mamma lagde fiskekaker. Da gikk mikseren på lav hastighet og bråkte sånn passe mye. Til den bakgrunnsstøyen satt jeg og tegna eller lekte med dokkene mine, mens mamma holdt på med sitt.

Da våre barn var små var jeg en del hjemme, både på hel- og deltid. Jeg brukte ikke tida til å sitte på gulvet og bygge med lego eller underholde dem på en annen måte. Det viktigste tror jeg var å være der. Når vi gikk til butikken, så hadde vi tid til at de skulle balansere på murer og klatre på steiner. Noen dager kunne de sove til de våkna av seg selv og spise frokost i pysjen. Ingen skulle rekke noe. Jeg vaska bad nede mens de lekte med togbanen oppe.

Jeg er overbevist om at vanlig hverdagssamvær er viktigere for barna enn at de skal underholdes av oss voksne hvert våkne sekund.