fredag 22. mars 2013

Nå, ca 17 timer etterpå, begynner jeg endelig å komme ned på bakkenivå igjen. Sånn er det hver gang korpset mitt har vært i aksjon, og i går var det påskekonserten som vi avholder hvert år sammen med nabokorpset. Som vanlig spilte de fletta av de som var til stede!

Jeg kan ikke tenke meg at noen voksenledere i hele verden bærer uniformen med større stolthet enn vi i styret vårt gjør! Det er nemlig stas å vise all verden hvilket korps vi tilhører! De er utrolig flinke! Dette er solskinnskorpset, og jeg skal forklare hvorfor. Da jeg og mine barn kom i kontakt med dette korpset for sju og et halvt år siden var de ni musikanter i hovedkorpset. De var ikke spillbare alene, og når de skulle være ute i gata, så måtte de gå sammen med et annet korps. På konserter lånte de også musikanter fra andre korps for å bli litt stødigere og tryggere. Gjennomsnittsalderen var også ganske lav. Som de fleste andre korps hadde vi litt problemer i begge ender, få ville begynne og mange slutta når de nådde ungdomsskolealder.

I dag teller hovedkorpset 24. Av de 24 er 17 fra 13 år og oppover. Man kan jo lure på hva i all verden det er som har skjedd på de få åra. Selv er vi ganske klare på hvilke faktorer som har vært "heldige" for oss og hva vi som styre har gjort riktig.

Vi var heldig med at i det hovedkorpset på ni satt noen genuint musikk- og korpsinteresserte unger og ungdommer. De kunne ikke tenke seg å slutte i korpset selv om de nådde både ungdomsskole og videregående skole. De holdt ut, selv om det i perioder låt litt puslete.

Vi er utrolig heldig med dirigenten vår! Han er engasjert og stiller opp som instruktør, bussjåfør, turkomite og reiseleder i tillegg til å dirigere. Han er levende opptatt av at musikantene skal ha det moro og få vist seg fram på best mulig måte.

Vi var heldig som fikk lov til å gå sammen med ett av de andre korpsene i byen. Det er vi veldig glad og takknemlig for! Uten det hadde vi i mange år ikke fått vist oss fram på 17. mai. Nå er vi også glad for å kunne hjelpe andre korps på samme måte.

Vi har et engasjert styre. Vi som sitter der synes dette er kjempemoro! Vi er med så ofte det lar seg gjøre på turer, seminarer og det er sjelden det bare er én fra styret på en vanlig øvelse. Vi liker å være sammen med musikantene og drillerne. På den måten blir de kjent med oss og trygge på oss. De er ikke redd for å spørre oss om hjelp til alt fra plastring av hæler og tær til smøring av ventiler og nødhjelpsfjerning av ketsjup fra hvite skjorter og drilljakker.

Vi har jobbet iherdig med miljøet med tanke på at et godt miljø gjør at musikantene blir, når de blir værende, så blir de også flinke og når de yngre ser at de store fortsetter, så vil de også fortsette. Vi har også fått et rykte på oss at vi har det bra i korpset. Her er det blitt kult å gå i korps. Det er korpset som gjør de kule tingene. Vi drar på turer til badeland og Norefjell, og hvert år etter sommerferien samles hele korpset med foreldre og søsken til grilling og moro. Vi feirer 18-åringene våre med bursdagsfest med kaker, brus, gele og selvfølgelig gave. Vi jobber aktivt med miljøet i begge ender, å rekruttere nye og å holde på de eldste har like stort fokus hos oss. Vi bevisstgjør også de eldste musikantene på deres oppgaver som store forbilder. De eldste sendes på instruktørkurs og brukes som insruktører for de yngste. Dette har gitt oss et helt unikt miljø hvor de små og store kjenner hverandre. Det finnes ingen skumle, store hos oss. De minste er trygge på de store og de store leker og tøyser med de små.

Vi sender musikantene på NMF sine sommerkurs og har opplevd at de som i beste fall var halvlunkne før sitt første kurs kommer heltente tilbake og reiser deretter på kurs igjen sommer etter sommer.

Vi har verdens søteste drilltropp! Vår filosofi er at drillere skal være søte og små, gjerne tannløse. Deres hovedjobb er å gå foran korpset og sjarmere publikum. Og det funker! Under innmarsj på stevner er det ingen som får så mange kommentarer av speakere for den flotte drilltroppen som vi får. Vi bruker drillen også som rekruttering. De aller fleste går over til å spille instrument etter en stund, men de som bare vil drille blir ikke kasta ut av den grunn.

Alt dette har gjort at vi har et knakende flott korps! Vi vet at vi er sårbare. Med så mange store er det alltid en risiko for at mange kan slutte på en gang. Vi ser likevel at vi nå har mange som kommer opp og kan overta den viktige jobben det er å være eldst og forbilde for de yngre. Mest av alt er det viktig at vi som leder korpset ikke setter oss ned, slår oss på brystet og slapper av. Å drive korps er mye arbeid, men du verden, så moro!







1 kommentar:

  1. Jeg er så stolt av dette korpset selv om jeg sluttet selv.. De er en så ufattelig bra gjeng, og jeg er så heldig å ha familie både i korpset og i styret, så jeg blir som et "styremedlem" og får være med på mye av det som skjer. Dette er det beste korpset i verden!!!

    SvarSlett

Nå trenger dere ikke å være bruker for å kommentere, hyggelig hvis noen har kommentarer!