torsdag 9. mai 2013

Stakkars småbarnsforeldre...

Det er noen år siden jeg kunne kalle meg småbarnsmor nå. Men med bakgrunn i egne erfaringer og det jeg ser i media og hører rundt meg, så tror jeg at jeg med stor sikkerhet kan si at å være småbarnsforeldre er ingen spøk!

Fra den dagen graviditetstesten er positiv, så blir de stakkars kommende foreldrene bombardert med ulike nyttige og, minst like mange, unyttige råd. Gjennom svangerskap, fødsel og langt opp gjennom barndommen så fortsetter det: med ammeråd, hvordan og hvor barnet skal sove, smokk/ikke smokk, hva og når det skal spise og hva det skal ha på seg av klær. Jeg har selv rukket over flere, motstridende absolutte sannheter.

Et lite eksempel:

De som på 80-tallet la barna sine på mage, fordi det var det som var riktig på den tida, de sitter nå vekselvis med klump i magen og en enorm glede over at barna overlevde. Da jeg fikk mitt første barn, så var anbefalingene at de skulle sove på siden. Man fikk til og med kjøpt en konstruksjon med to forhøyninger som ungen skulle legges på i senga. Disse skulle forhindre at småtten rulla for- eller bakover mens han eller hun sov. De av oss som ikke gikk til anskaffelse av dette vidunderet kunne saktens rulle sammen et håndkle eller to for å støtte opp foran og bak. Det var også sterkt å anbefale å ha barnet i foreldresenga de første månedene - gjerne første året. Dette skulle lette amming, og man hadde full kontroll på ungen hele natta.

Da nummer to kom, to og et halvt år senere, lød anbefalingen at de skulle sove på ryggen i egen seng. Å ha dem i foreldresenga var på det nærmeste livsfarlig! De kunne dø av overoppheting. Jeg kjente da på en lettelse over at eldstemann hadde klart seg gjennom denne risikoperioden i livet med livet i behold og uten varige mén.

Jeg mener ikke at man ikke skal høre på råd! Jeg pleier å si at man burde få førstemann med den erfaringen man har etter førstemann. Da kan det i alle fall være godt med noen trøstens og oppmuntrende ord fra noen som har erfaring, men det er jo så innmari mange som skal mene noe, om amming, soving, spising og klær. Fagfolk og forståsegpåere uttalere seg bastant i media om det meste, og det eneste de oppnår er å gjøre nybakte foreldre mer usikre enn noen gang. Særlig når anbefalingene skifter raskere en mange skifter sokker, og det som var det eneste riktige for noen måneder er direkte livsfarlig nå.

Jeg tror faktisk at vi som er foreldre er de som kjenner barna våre best og som derfor vet hva som er riktig og passende for våre barn. Jeg tror også at de fleste av oss er levert med en god porsjon sunn fornuft. Det ble født og oppdradd barn på denne kloden lenge før det fantes TV, aviser og skriftspråk. Jeg skjønner ikke hva som gjør at dagens foreldre skal være avhengig av synsere og menere for å klare å oppdra sine egne barn!

Dessverre finnes det foreldre som av ulike grunner ikke er i stand til å ta seg av barna sine, men de fleste av oss skal kunne stole på intuisjoner, sunn fornuft eller hva det måtte kalles. Og når vi gjør en og annen feil, for det gjør vi alle, så tror jeg ikke barna blir skadet for livet av den grunn.

Så mitt råd til foreldre er: stol på egen sunn fornuft, hør på råd og følg de rådene som du synes høres smarte ut!

2 kommentarer:

  1. Du skriver vedlig bra Irene. Kunne ikke vært mer enig i dine betraktninger rundt det å ha småbarn. Mine to eldste lå på magen. Jeg tenker også at det er flaks at de levde over det første året. Nå skal de bare ligge på rygg og har t.o.m.skjorte med trykket " denne side opp" på magen. Eller kanskje ikke lenger??? Men som jeg sier til mine , nå tre voksne barn. Vi har gjort mye rart i årenes løp, men alt ble gjort i beste menig ...og av kjærlighet . Marita

    SvarSlett
  2. Jeg tror heldigvis vi har en solid tabbekvote for de feilene vi gjør av kjærlighet!

    Også er det som sagt fascinerende hvordan det som var det eneste riktige forrige måned er livsfarlig i dag... :-)

    SvarSlett

Nå trenger dere ikke å være bruker for å kommentere, hyggelig hvis noen har kommentarer!