Grønne fingre

Jeg har ikke-grønne fingre. Det er altså ikke bare det at jeg ikke har grønne fingre, men de er faktisk ikke-grønne. Da jeg var 18 år fikk jeg en potteplante i bursdagsgave fra min venninne gartnerdatteren. Det gikk som det måtte gå: etter noen uker ble bladene gule og begynte å ramle av. Jeg spurte venninna mi om hun visste hvordan den skulle ha blitt behandlet. I samme øyeblikk kom faren hennes forbi og hun sendte spørsmålet videre til ham. Da snudde han seg mot meg, så på meg og sa: Hvordan i all verden har du klart å ta livet av den?

Siden det har jeg gjort en del helhjerta forsøk på å holde liv i ulike vekster. Til tider har det gått ganske bra. Noen har faktisk klart seg i flere år! Favoritten er fredslilje. Blir det litt lite vann, så legger den seg utover vinduskarm eller bord, og da skjønner til og med jeg at den er litt småtørst. Etter en vannskvett reiser den seg opp igjen og står fin og flott i ukesvis. Den eldste jeg har nå har vært i mitt eie i nesten 23 år!

Det har likevel vært flere nedturer enn oppturer. Som da min husfred, som hadde hatt samme størrelse og fasong hele det året jeg hadde hatt den, etter et to månederes ferieopphold hos min svigerinne hadde vokst seg stor og frodig. Det hører med til historien at den avgikk i løpet av det neste året den var hos meg. Det gikk heller ikke så lang tid før min svigermor gikk over fra å gi potteplanter til å gi avskårne blomster til bursdager etc.

I hagen har jeg forsøkt meg på å sette ned noen løker, men det har også gått heller dårlig. To av ti dukker muligens opp første våren, og så så ser jeg ikke mer til dem. Etter åtte år i nybygd hus er det fortsatt sparsommelig med bed (det vil si ingen...), men jeg sysler stadig med tanken... Det kommer vel kanskje ikke som noe sjokk at jeg ikke er så veldig interessert i hagearbeid, og det er nok derfor de bedene lar vente på seg. Jeg vet jo at planter krever et visst minimum av stell og omtanke, noe jeg ikke er helt sikker på om jeg har evne til å gi.

Likevel synes jeg jo det er fryktelig fint med frodige og blomstrende hager. Jeg har en rosebusk som jeg har tatt med fra min barndomshage på Helgelandskysten. Den klarer seg fint! (Hardfør den...) Jeg har også en syrin fra min manns barndomshage. Den vokser, for så vidt, men jeg er litt mer usikker på om den stortrives. Den har jeg likevel bestemt meg for å klare å beholde. Det beste som kan sies om min hage er at den er omtrent helt fri for brunsnegler - de finner ikke så mye å leve av.

Jeg er optimist, og har planer både for steinbed og løkbed i hagen, sånn etter hvert. Men nå ser jeg at jeg må inn i stua og gi fredsliljene mine litt vann...

Har:

Vil i tillegg ha: