Jeg kommer fra en ekstremt mat- og kakeglad familie. Når familien på min side har hatt selskapeligheter, så går man sjelden sulten til sengs. Det skyldes store mengder god mat og et voksent kakebord etterpå. De yngre som har vokst opp i slekta skjønner at deres forhold til spesielt kakespising er langt til side for normal etikette, men de utvikler også en stolthet over kakemonsgenene de har fått utdelt. For her snakker vi om dominante gener!

Utrolig nok har jeg ikke alltid vært like glad i mat og kaker, jeg var ganske kresen som barn. Det var mye jeg ikke likte, og så var det noen få ting som var helt krise å få på innsida av tanngarden. Jeg nevner i fleng: flesk eller fett fra alle typer kjøtt, sukat og meierismør eller landssmør som vi kalte det. Enkelte kalte det for godt smør, det skjønte jeg ingenting av - det var jo så aldeles ikke godt!

Jeg hadde nok en egen radar for disse tingene inne i munnen min. I det øyeblikket det var kontakt mellom tunga og en av dem, så trådte det i kraft en frysfunksjon i ansiktet mitt, og etter det var det bare en bevegelse som var mulig: nemlig å åpne munnen på vidt gap og la uhumskhetene ramle ut. Dette var jo sånn som jeg kunne gjøre hjemme, men der var det sjelden behov for det. Jeg ble advart på forhånd av mamma. Dette var ikke like enkelt når man var på besøk, og jeg husker fortvilelsen når jeg diskret prøvde å få kontakt med mamma for å formidle problemet gjennom sammenbitte tenner og med urørlig tunge.

I voksen alder har jeg begynt å like landssmør, men sukat og dyrefett trigger samme lukkemekanismer som før - det er bare ikke spiselig!