Myter

Har dere noen gang tenkt på alle de tingene vi har blitt servert som absolutte sannheter opp gjennom livet? De fleste av oss har nok hørt mange av de samme: hvis du spiser snø, så kan du få mark i magen, å sitte for nært TV'n kan være farlig for øynene og det samme kan det være hvis man leser i for dårlig lys. Etter hvert som jeg ble eldre, skjønte jeg at alle disse mytene ikke nødvendigvis var helt sanne. Generasjonen over oss hadde nok enda flere og rarere ting å forholde seg til. For dem kunne det være livsfarlig å sitte på bakken for tidlig på våren: det kunne gi alt fra blærekatarr til jordslag (det trodde jeg først og fremst var noe som gikk i tekstiler som har ligget fuktig over tid...) og giktfeber.

Da jeg fikk unger selv, så ble jeg veldig besvisst på at jeg ikke skulle viderebringe slike utsagn uten at jeg faktisk visste at de stemte. For selv om mange av de tingene som har blitt sagt ikke stemmer helt med virkeligheten, så er helt klart at en del stemmer. Jeg har selv ment at jeg har vært flink til å kvalitetssikre mine utsagn. Ettehvert har jeg jo forstått at én ting er det jeg sier. Noe helt annet er det mottakeren oppfatter! Det har nemlig vært tilfeller her i huset hvor utsagn har blitt oppfattet annerledes enn det var ment.

Jeg lurer litt på hvorfor disse mytene har fått leve i generasjon etter generasjon. Kan det være at man tidligere hadde mye mer respekt for de som var eldre, sånn at de ikke stilte spørsmål ved det som ble sagt? Kunne det være et generelt lavere kunnskapsnivå i befolkningen? Man kunne ikke akkurat google nye opplysninger. Da ble det kanskje til at man prøvde å finne sammenhenger mellom det som skjedde og det man så.

Så har du de mytene som er delvis riktige. Da jeg var lita fikk jeg alltid høre at vårlufta var farlig, den var ekstra skarp. Nå heller jeg vel selv til at ti grader er ti grader uansett når på året det. Det som er problemet er at på høsten virker ti grader veldig kaldt og da kler man på seg. På våren, derimot, virker de mye varmere, og da blir det til at man kaster av seg klærne igjen. Og da kanskje litt mer enn man burde. Det er denne forklaringen jeg selv bruker til mine barn. For meg er det viktig for min troverdighet at det jeg sier stemmer. Men så var det dette igjen: når ørene hører og hjernen tolker det jeg sier annerledes enn det jeg mente, da blir det ikke så enkelt!