lørdag 17. januar 2015

Åra går...

Jeg følger med på flere blogger som er skrevet av småbarnsforeldre. Jeg er nok ikke i deres hovedmålgruppe, men jeg synes det er både moro og koselig å lese dem. Det er ganske mye gjenkjennbart å lese, og det føles ikke som det er lenge siden jeg var der selv. I tillegg er det artig å oppdage hvor fort og effektivt man glemmer det som var av småbarnsstrev.

Selv om jeg likte perioden som småbarnsmor, så synes jeg det er helt greit at de blir eldre og voksne. Så er det noen hendelser og episoder som minner meg om at jeg ikke skal ha den daglige omsorgen for dem alltid, og at den perioden jeg har det egentlig er ganske kort.

Noen sånne milepæler er selvfølgelig sånne ting som skolestart, overgang til ungdomsskole og til videregående skole. Det er likt for alle. I tillegg er det noen som er mer personlige, små og store aha-opplevelser som forteller oss at de blir mer selvstendige. For eksempel første gang de tok bussen til byen sammen med venner, første overnattingstur til andre enn familie og lignende.

Jeg husker første gang eldstemann skulle ut og fly alene. Han var 14 år og skulle til Trøndelag på en ungdomskonferanse for korpstillitsvalgte. En fem år eldre kamerat skulle også dit, men han skulle komme med et annet fly fra en annen by og møte ham der oppe. Det var mannen som kjørte ham til flyplassen, og han syntes det var fryktelig rart å stå igjen i avgangshallen og se 14-åringen rusle alene gjennom sikkerhetskontrollen. Senere har jeg gjort det samme med den yngste, det var ikke mindre rart selv om de da var to som reiste sammen.

En annen ting som var rart var første gangen jeg så bilen vår kjøre avgårde mens både gubben og jeg satt i stua...

Det rareste er likevel når de flytter hjemmefra. Mange tror det må være veldig trist, men jeg synes ikke det. Jeg tror jeg hadde syntes det hadde vært både tristere og mer bekymringsfullt hvis de ble boende hjemme for lenge! Det naturlige er jo at de skal bli selvstendige mennesker. Det er det som er målet med hele oppdragelsen: å gjøre dem til oppegående og selvtenkende personer som klarer å stå på egne ben. Dette har vært en gradvis prosess som starta veldig tidlig. Litt etter litt har vi gitt dem lov til mer og mer, og det har vært fint å se den mestringsfølelsen de har hatt når de har "fiksa" en ny ting.


4 kommentarer:

  1. Så fint skrive! Eg kjenner meg igjen, det er rart -og godt- når dei veks opp, klarer meir og meir sjølv og blir meir sjølvstendige, det er jo det vi har jobba med sidan dei kom til oss!
    Eg er veldig spent på hausten, då skal eldstemann ut av reiret, han er klar!! Men blir det tomt? Blir dete trist for lillebror? Kanskje blir det heilt fint?!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det var vi også spent på. To flytta samme helg, og det var selvfølgelig rart og veldig stille med det samme. Jeg fløy stadig inn på rommene deres for å gi beskjeder og spørre om ting de første ukene, men vi ble fort vant til det.

      Bare vær obs når du skal lage og handle inn mat. Det var noen liter melk som gikk ut på dato før jeg fikk justert ned mengdene, for å si det sånn... ;-)

      Slett
  2. Veldig fint! Jeg kjenner at jeg er litt redd for at "de første gangene" til de tre siste guttene vil drukne litt i "den første gangen" til eldstemann. Men vi prøver jo så godt vi kan, og enn så lenge syns jeg det er like stas å se Bajas i nye utfordringer som det var stas å se Arvingen i de samme. Det er et godt liv, hva? :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjempegodt! :-) At førstegangen for de andre blir litt annerledes enn for den eldste tror jeg er helt normalt også for de som ikke er så tette eller så mange som dine (nå hørtes det ut som du har den gedigne barneflokken ;-) )

      Det du får se i tillegg er det fine samspillet mellom dine tette. Jeg synes historien om da Sjefen skulle flytte over i storseng var så rørende nydelig, med disse storebrødrene som lå og strøk på ham til han sovna... :-)

      Slett

Nå trenger dere ikke å være bruker for å kommentere, hyggelig hvis noen har kommentarer!