Sier du "Hei"?

I dag kunne jeg lese et innlegg hos Mammadamen som handlet om noe som jeg også har tenkt en del på, nemlig om å hilse på mennesker som man ikke kjenner. Jeg har jo vokst på ei bittelita øy nordpå, og der kjente alle hverandre. Å la være å si hei til de vi møtte ville vært vanvittig uhøflig. Da jeg flytta bort, oppdaga jeg at det ikke er like selvfølgelig å hilse på alle man møter - hvis man ikke går på tur da. Når man er ute i skog og mark, til fots eller på ski, da hilser man på hverandre. Det synes jeg er veldig hyggelig!

Da jeg skulle gå på videregående, flytta jeg til Trondheim. Der skjønte jeg at det ikke var nødvendig å si hei til alle jeg møtte, Trondheim er tross alt en stor by, men det var en ting som jeg syntes var kjemperart: Jeg tok buss til skolen, hver morgen til samme tid. Det tok ikke mange dagene før jeg syntes det ville være naturlig å smile og nikke til de andre når jeg ankom holdeplassen. Det var lettere sagt enn gjort - det var nemlig ikke mulig å få øyekontakt med dem en gang. Sånn fortsatte det i alle tre åra. Ingen smilte, ingen nikket, ingen sa "Hei".

En spesiell episode husker jeg særlig godt, og det var da jeg avskrev hele gjengen som håpløse tilfeller. Det hadde snødd masse på natta. Veien og busslomma var brøyta og det samme var gangveien hvor holdeplassen var. Når jeg skulle til bussen, kom jeg gående langs veien og gikk inn på bussholdeplassen fra busslomma. Denne morgenen kom jeg ruslende og oppdaga at jeg måtte forsere en 60-70 cm høy snømur mellom veien og gangveien. Snøen var løs, og man kan vel si at denne kanten ikke ble forsert på en spesielt elegant måte. Da jeg så, prustende og pesende, hadde kommet meg over kanten, med snø fra topp til tå, så jeg at ca en halv meter fra der jeg hadde kravla over var det en åpning hvor man skulle kunne komme seg inn på bussen - selvfølgelig. Jeg ble ganske så lattermild da jeg oppdaga det og kikka rundt på de andre, for det måtte da være noen av de andre som syntes dette var like urkomisk som meg... eller...? Neida! Der sto samme gjengen med steinansikter. Ikke en eneste en så mye som trakk litt på smilebåndet. Hadde jeg sett noen gjøre det samme som jeg gjorde, så tror jeg at jeg hadde brølt høyt av latter.

Etter flere år i Trondheim og Kristiansand, hvor man heller ikke sånn uten videre hilser på alle, flytta vi til et mindre sted. Der var det helt vanlig å hilse på de du traff når du gikk på gangveien, selv om du aldri hadde sett dem før. Det var blitt uvant, men det var også veldig koselig.

Min oppvekst sitter nok litt i ryggmargen, jeg synes det er naturlig å hilse på de jeg vet hvem er. For eksempel, så ville det være helt utenkelig ikke å si hei til andre foreldre år man leverer og henter i barnehagen, som Mammadamen skriver om. Jeg kan også finne på å smile til helt fremmede mennesker, men det fostrer mange ulike reaksjoner. Noen smiler tilbake, andre ser litt overraska ut, men smiler tilbake. Andre igjen blir flakkende i blikket og later som de ikke har sett meg. Det har nesten blitt litt sånn at hvis noen du ikke kjenner snakker til deg, så blir man nesten litt redd for den mentale tilstanden til vedkommende.

Nå er vi forskjellige, noen er utadvente og kontaktsøkende mens andre er sjenerte og kanskje litt inneslutta. Det er helt greit. Jeg har for så vidt ingen tanke om at alle skal være nødt til å prate med hverandre hele tiden, men det å hilse på mennesker som du av en eller annen grunn treffer jevnlig, det handler om normal folkeskikk og høflighet.