Bygdekos

Jeg er oppvokst på et veldig lite sted. Der var det sånn at alle fra øya og de to naboøyene som utgjorde skolekretsen, møtte opp når det var noe som skjedde. Man blir egentlig som en stor familie. Hvis vi ble tørste når vi var ute og lekte, så gikk vi og banka på i det nærmeste huset for å spørre om et glass vann. Jeg hadde en veldig trygg og fin oppvekst.

Den bygda vi bor i nå, har mye av det samme. Den er mye større, så vi som er innflyttere kjenner ikke alle som bor her, men bygda er prega av et samhold som er ganske spesielt i kommunen. Her får vi til revy, og vi er akkurat i ferd med å stable på beina et voksenkorps - kjememoro! Mottoet er: "Vi får det til", og det er litt sånn - man ser ikke problemene, man ser bare utfordringene.

I dag har det vært arrangert Rompliade, akekonkurranse for store og små. I dag blåste det litt, så bål ble droppa, men ellers er det bålplasser hvor man kan grille. Korpset spiller, det er poenglangrenn og akekonkurranse for de minste hvor startnummeret byttes mot premie for alle.

Høydepunktet er foreningsstafetten hvor ulike lag og foreninger kan stille. I år vant skolekorpset og tok med det sitt andre napp i vandretrofeet Det gylne akebrettet. Et foreldre-/styrelag ble raska sammen på direkten og tok faktisk en fin tredjplass. Rompliaden avsluttes med fyrverkeri - det synes ikke så veldig godt i solskinnet, men artig lell!