Om å møte veggen

I dag vil jeg skrive om noe som er både viktig og personlig. Det skal handle om psykisk helse. Det er jo veldig populært å snakke om akkurat det, men når det kommer til hælinga, så er det litt skummelt likevel. Det er nok nettopp fordi det ofte må bli personlig. Jeg har selv vært veldig reservert til å utlevere meg selv på nettet, det var derfor jeg i utgangspunktet syntes at blogging var forholdsvis dumt. Når jeg likevel velger å skrive om dette, så er det fordi jeg kjenner på kroppen at det trengs mer opplysning rundt temaet.

Hvis jeg med dette innlegget kan oppnå
1. at noen kjenner seg igjen og skjønner at det de opplever ikke er unikt
2. få noen som er på vei dit til å kjenne seg igjen og kanskje tak de takene som skal til for å snu i tide
3. opplyse noen "rundt" om hvordan ting fungerer
så er det verdt å utlevere seg. Og dette kan bli et litt langt innlegg - herved advart!

For seks år siden fikk jeg et hardt og brutalt møte med "veggen". Jeg er ikke alene om å ha vært der! Litt flåsete pleier jeg å si at det finnes to typer mennesker: de som har møtt veggen og de som ikke har gjort det - ennå. For meg var møtet veldig "fysisk". Jeg fikk et svimmelhetsanfall på jobb som var av en sånn karakter at jeg ikke trodde det var mulig. Jeg klarte ikke å stå eller gå, og å sitte på en stol ble for høyt oppe. Det fungerte litt bedre å sitte på huk på gulvet med lukkede øyne. Jeg ble kjørt i rullestol ut til en drosje som fikk meg hjem.

Etter en så heftig opplevelse er det naturlig å oppsøke lege, og det gjorde jeg. Han antydet både stress og krystallsyke. Han ga meg en ukes sykemelding og fikk meg til å love å ta kontakt igjen hvis jeg ikke syntes jeg ble bedre. Det jeg gjorde da var selvfølgelig å prøve litt til. Den neste måneden krysta jeg ut den siste lille resten av krefter sånn at jeg var helt tom da jeg kontaktet legen min igjen. Derfra gikk det ganske bratt nedover. Utmattelse, konsentrasjonsproblemer, søvnproblemer, hukommelsessvikt, tiltaksløshet og dårlig matlyst, alle typiske symptomer på depresjon. Det eneste som manglet var selve depresjonen eller tungsinnet. Det kom to måneder senere og gjorde at store deler av den sommeren ble tilbragt på sofaen eller ute i sola med mp3-spilleren plugga i ørene og tårene flommende ut av øynene. Jeg tror aldri jeg har vært så brun og "fresh" som jeg var den sommeren, og det på tross av at det var en middelmådig sommer værmessig! Utpå seinsommeren lysna det igjen, og jeg kunne starte på veien tilbake til et "normalt" liv.

Det er det som har vist seg å være det aller vanskeligste! Når det snur og man begynner å bli bedre, så tror de fleste at nå går det bare en vei, nemlig opp og fram. Sånn er det dessverre ikke! Derfor blir det ofte så vanskelig å takle nedturene når de kommer, for det gjør de. Hvordan man merker nedturene er individuelt. Hos meg rammer det hardest på språk, konsentrasjon og hukommelse. Når jeg igjen må leite etter tre ord per setning, glemmer "alt" eller begynner å skrive fryktelig mye feil, så vet jeg stort sett hva som kommer. For å komme med eksempel på hvor ille det kan være: etter en god periode satt jeg i bilen på vei hjem fra jobb. Plutselig kom jeg på at jeg skulle på et møte på fredag. Der og da, klokka ti over to på en lørdag klarte jeg ikke å plassere fredagen! Hadde den vært, eller var det fortsatt et håp om at jeg kunne få med meg det møtet?

Når så nedturen er et faktum, så blir det å velge taktikk for å jobbe seg oppover igjen. De fleste har på dette tidspunktet fått med seg viktigheten av å lytte til de signalene kroppen eller hjernen gir. Likevel er det så fryktelig vanskelig å ta de riktige grepene. Man kan faktisk gå på de samme "blemmene" om igjen og om igjen. Jeg blir av og til oppgitt over hvor lite jeg lærer.

En annen ting er hvordan omgivelsene takler min vei tilbake. Ei venninne sa en gang at hun trodde ikke at hun som ikke har opplevd noe lignende helt klarer å forstå hva det dreier seg om. Det tror jeg hun har helt rett i! Har man ikke opplevd at kroppen går 100% til streik, så kan det være vanskelig å sette seg inn i hvor tomt det kan bli. Det er frustrerende å ha kjempelyst til å gjøre noe uten å ha krefter. En gåtur kan strande før man kommer seg ut døra: når skoene er på, er kreftene brukt opp. Det er ordentlig kjipt ikke å orke å være sosial med andre når man i utgangspunktet er kjempesosial. Det er slitsomt når man glemmer alt!

Jeg har vært så heldig at jeg har mange fantastiske mennesker rundt meg, både familie og venner. De som står meg nærmest har vært lydhøre når jeg har prøvd å forklare hvordan det ser ut fra mitt ståsted, noen av dem har også vært der selv. Et av problemene med utbrenthet er at man blir veldig selvsentrert. Man kan faktisk oppfattes som urimelig av andre fordi man er egoistisk og bare opptatt av seg selv og sitt. Det er viktig at de som er rundt skjønner at dette er helt normalt og kanskje til og med nødvendig for å få hodet over vannet igjen.

En annen ting: det nytter ikke å ta seg sammen. Det er nemlig noe jeg vet mange tenker. Det er bare å ta seg sammen og komme seg ut. Det må da være bedre å komme seg på jobb enn å sitte hjemme og kope. Da kan jeg bare fortelle at det ikke er sånn det fungerer. Det er alltid en grunn til at kroppen går til streik. Når man merker at det butter i mot, så kan det faktisk være veldig dumt og presse seg. Andre ganger skal man presse seg, og det er ikke lett å vite forskjellen. Jeg har opplevd å tvinge meg til å gjøre ting som jeg i etterkant skjønte var dumt. Jeg har gjort ting som jeg på forhånd ikke tenkte på som et problem, men som viste seg å bli det. Jeg har også gjennomført ting som jeg trodde ikke skulle gå, men som ble til en ordentlig opptur. Jeg har vært så heldig å ha en fantastisk fastlege som har vært til stor hjelp.

Så går dagene, ukene, månedene og åra. Man har hatt sine gode perioder og man har hatt sine nedturer. Tegnet på at det går framover er at nedturene kommer sjeldnere og sjeldnere, de varer kortere og blir kanskje ikke fullt så dype. Men de fortsetter å komme - lenge. Jeg har kommet dit selv at jeg tenker "Hvor lenge skal jeg kunne skylde på denne smellen?" Det tror jeg at mange rundt meg også tenker - men jeg vet ikke... På vei tilbake til et normalt liv, så må man bare prøve seg fram. Hva er det jeg ikke tåler? Hvor mye tåler jeg før det smeller igjen? Jeg sa "veien tilbake til et normalt liv". For meg er det det som er målet, men jeg vet ennå ikke om jeg kommer tilbake dit. Kanskje må jeg innfinne meg med at jeg aldri kan jobbe fullt. Kanskje er det ting jeg aldri mer kan gjøre.

For nøyaktig seks år siden gikk jeg på jobb som vanlig og prøvde litt til, selv om verken hode eller kropp fungerte. Bak meg har jeg nå den lengste gode perioden jeg har hatt på seks år: de siste ti månedene har vært ganske greie, ikke tipptopp, men helt greie. Det er selv om det siste halvåret har vært preget av mye tankevirksomhet. Jeg krysser fingrene for at det skal vare - lenge!