Hvordan har jeg blitt?

Her kommer siste innlegg i min lille "trilogi" om å møte veggen. De to forrige handlet om hva som var utfordringene da jeg sto midt oppe i det og om hvordan veien tilbake til et "normalt" liv har vært for meg. I dag vil jeg skrive litt om hva denne opplevelsen har gjort meg meg. Det er ingen tvil om at jeg har forandret meg! Noe har jeg heldigvis lært. Likevel er det slett ikke sikkert at de forandringene vil være der for bestandig. Kanskje vil noen av mine nye "egenskaper" bli borte igjen etter hvert, rett og slett fordi de ikke vil være nødvendige lenger.

Jeg har blitt mer egoistisk. Det er en av de tingene som skjer når man går på en smell av den typen jeg gjorde, og jeg tror det er en overlevelsesmekanisme. Selv om jeg visste på forhånd at dette var en del av bildet, så ble jeg likevel overrasket over hvor selvsentert jeg ble. Jeg tror dette er viktig for den nærmeste familien og de nærmeste vennene å vite om at dette er helt normalt. Hva som foregikk utenfor meg var totalt uinteressant, og jeg følte ikke noe ansvar for andres ve og vel i den perioden, bortsett fra mine aller nærmeste. Jeg ble blant annet spurt om jeg ikke tenkte mye på de som var igjen på jobben og de ekstrabelastningene de fikk fordi jeg var sykmeldt. Forresten et fullstendig idiotisk spørsmål å stille noen som er sykmeldt på grunn av utbrenthet... Med unntak av ei av mine kollegaer som jeg var redd for skulle havne der jeg var, så må jeg innrømme at det var det siste jeg tenkte på!

Etter hvert som man blir friskere, så blir man heldigvis mindre egoistisk, men fortsatt setter jeg mine egne behov foran veldig mye annet. Det tror jeg rett og slett har sammenheng med at den smellen ofte kommer fordi man har satt seg selv og sine egne behov langt ut på sida altfor lenge. Dermed blir den selvsentreringen som kommer et signal fra kroppen på at nå må du begynne å tenke på deg selv! Da jeg var lengst nede sa en av mine storebrødre til meg: Tenk på deg selv - det er ingen andre som gjør det for deg! Den setninga har hjulpet meg mye i de åra som har gått etterpå, og den har hjulpet meg til å sette grenser.

Jeg har også blitt ganske gjerrig på hva jeg gjør og hva jeg sier "Ja" til, jeg har med andre ord blitt flinkere til å si "Nei". Jeg tror muligens at noen kan oppfatte meg som litt vrang og vanskelig av og til. En av mine medfødte, svært gode egenskaper er jo min enorme stahet. Det betyr at når jeg sier "Nei", så mener jeg "Nei"! Å overtale meg til noe jeg ikke vil, det er i utgangspunktet fullstendig dødfødt. Jeg "må" heller ingenting lenger. Hvis jeg kjenner at i dag orker jeg ikke å gå på det foreldremøtet, ja, så lar jeg rett og slett være, selv om jeg helt sikkert burde ha gått dit. Hvis jeg går på noe fordi jeg vet at jeg burde, men kjenner at dette kunne jeg like godt ha droppa, så koster det meg ikke en halv kalori å gå derfra før det er ferdig. Jeg stiller kanskje ekstra krav til at ting skal være effektive. Hvis jeg går på noe som viser seg å være bortkasta tid, så kan jeg bli ganske irritert, og da lar jeg hvertfall vær neste gang.

Det er mulig at jeg også er blitt litt mindre fleksibel og impulsiv også, men det tror jeg både er blitt bedre og at det kan forsvinne helt. Årsaken til at jeg har blitt sånn tror jeg er en "redsel" for å si ja til å gjøre noe som jeg ikke burde gjøre. Jeg trenger forutsigbarhet, og jeg ønsker ikke å ta noen "sjanser". Men jeg lever faktisk godt med det, så da er det sikkert nødvendig, i alle fall i en periode.


Jeg har blitt veldig var på å kjenne etter om ting gir meg energi eller om det tapper meg for energi. Det som jeg tror eller vet vil tappe meg for krefter, det holder jeg meg langt unna. Av og til kan det hende at jeg er for forsiktig på egne vegne, men jeg tør ikke å ta noen sjanser. Etter underskudd av krefter i mange år, er jeg opptatt av at det skal være langt flere innskudd enn uttak på den kontoen. Dette er kanskje en av de tingene som jeg ikke trenger å være like nøye med for bestandig. Hvis jeg er heldig, så blir jeg en gang så bra at jeg kan slippe å tenke på det hele tida.

Jeg har blitt sterkere. Jeg har mer tro på meg selv og på mine egne vurderinger. Jeg har hele livet hatt et fryktelig dårlig selvbilde - det har blitt bedre! Selvtilliten har derimot alltid vært bra. Det høres kanskje rart ut, men sånn er det faktisk. For å si det litt flåsete: jeg har alltid vært veldig trygg på det nullet jeg har ment at jeg har vært. Nå er jeg trygg på at jeg ikke er et null.

Jeg tror at de endringene som jeg selv merker ikke er like åpenbare for andre. Jeg spurte mannen min om han hadde noen tips, men han kunne ikke si at han merker noen særlig forskjell. En grunn til det kan jo være så enkel som at endringene har gått over ganske lang tid, og at det derfor ikke er så merkbart for andre.

Det er i alle fall helt sikkert at en sånn opplevelse setter spor!