Veien videre

Jeg skrev for noen uker siden et innlegg om å møte veggen. Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om tiden etterpå. Det er nemlig den jeg nesten har syntes har vært mest vanskelig. Som jeg skrev i forrige innlegg, så er håpet at noen som leser dette kan kjenne seg igjen og skjønne at det er ganske normalt å ha det sånn. Samtidig så er det viktig at dette er min historie og min erfaring. Andre vil oppleve det annerledes, men det kan likevel være noe som er gjenkjennelig for mange.

Etter seks måneder med 100 % sykemelding, brukte jeg sju måneder på gradvis å komme tilbake i min 60% stilling. Og der tenkte nok mange: Åh, så fint! Der var hun frisk igjen! - Hadde det bare vært så vel...

Som jeg skrev forrige gang, så er det ikke en strak linje oppover. Den kan være ganske så kupert, og en dårlig dag kan komme helt plutselig midt inni en god periode.

Når det gjelder å komme seg "tilbake", så er det to hovedutfordringer man har. Den ene, og kanskje viktigste, er å lære hva det er som tapper en for krefter. Det kan være en ganske møysommelig prosess. Det man på et tidspunkt tror er hovedproblemet kan senere vise seg ikke å være det. Når man så har lært seg å kjenne igjen tegnene på at kurven har begynt å bikke nedover, så skal man finne ut hva man skal gjøre med det. Det er ikke lett! Noe av det jeg har blitt mest oppgitt over er hvor ofte jeg gjør de samme feilene og hvor lite jeg egentlig lærer! Det som kan sies om denne fasen er at den er et studie i prøving og feiling. Noen ganger kan det som var riktig én gang vise seg å være feil neste gang. Man må presse seg litt, men ikke for mye. Og når man utfordrer seg selv, så vil man av og til oppleve at det går fint og man får en skikkelig opptur mens man andre ganger erfarer at det ikke gikk bra i det hele tatt.

Samtidig kan det være ganske utfordrende å takle omgivelsene og deres reaksjoner. Som jeg skrev forrige gang, så tror ikke det er mulig å sette seg helt inn i hvordan det å være utbrent uten selv å ha vært der. Tro meg: det er ganske slitsomt, gang på gang, å måtte forklare de samme menneskene at "friskmeldt" ikke behøver å bety "100 % frisk". Å bli friskmeldt betyr bare at hode og kropp i lengre perioder fungerer bra nok til at man kan klare å jobbe igjen.

Sannheten er gjerne at alt som finnes av overskudd og krefter går med til å klare å holde det gående på den lønna jobben, mens hjemme er det lite som bli gjort. Det må prioriteres strengt på hva som skal gjøres. Hvis badet må vaskes i dag, så får stua hvile selv om kaninene hopper livlig rundt i krokene. Når kjøleskapet trenger en gjennomgang, så tar vi hylle for hylle, den øverste i dag og den neste i overmorgen - i morgen må det vaskes klær så jr har rent gymtøy til ukas gymtimer.

Jeg er avhengig av dager som er fridager, og da mener jeg helt fri. En dag med én avtale er oppbrukt. Selv om det er snakk om en halv time hos fysioterapeuten - noe som egentlig er ren velvære - så duger ikke den dagen som fridag. Ei venninne ser for seg uka som en kalender hvor en avtale er et mørkt felt. Jo flere mørke felt, jo mer slitsom blir uka, og en dag med et mørkt felt er en "brukt" dag. Dette var et veldig godt bilde som passer for meg også. Jeg prøver også å samle flere aktiviteter på én dag sånn andre dager kan frigjøres til helt fridager. Samtidig vet jeg at jeg ikke må presse for mye inn på samme dag.

Trening er positivt, både fysisk og psykisk, det er kjent. Ved trening frigjøres stoffer i hjernen som øker velværen. Men hva gjør man når det ikke er mulig å komme seg over dørstokken. Når det å få på seg treningstøy krever en halvtime på sofaen etterpå? Det er så lett å si "Det er bare å komme seg over kneika og komme seg ut!" Men hva når den kneika er så høy at det faktisk ikke er mulig å komme seg over den? Det hender også at kroppen selv sier stopp hvis jeg gjør ting jeg ikke burde gjort. Jeg har aldri hatt så mange betennelser i knær og skuldre som det jeg har hatt de siste seks åra.

Opp i alt dette skal man altså forholde seg til utsagn av typen "jamen, det er jo bare..." eller "Det må da være bedre å komme seg ut enn å sette seg inne og sture." Skal jeg komme med et råd til de som står rundt, så må det være å slutte å komme med sånne "råd"! Det er nemlig ikke bare å... Hadde det bare vært, så kan jeg love deg at vi hadde gjort det!

Jeg har et overordna ønske, og det er å fungere helt normalt. Sånn som jeg gjorde før, når jeg selv kunne bestemme hva jeg skulle gjøre når uten å tenke på at jeg må ha overskudd til å orke andre mer "nødvendige" ting. Når og om jeg kommer dit, det vet jeg fortsatt ikke.