Hva jeg gjør nå...

Jeg har aldri hatt noe ønske om å drive en egen butikk. Da jeg tok utdannelse som optiker, så trodde nemlig mange at dette var den store drømmen for alle som studerte optometri. Det var det altså ikke. Mitt ønske var å få en bra jobb med hyggelige kollegaer og en grei sjef. En jobb hvor jeg møtte opp på arbeidsplassen når jeg skulle, gjorde en god jobb, gikk hjem når jeg var ferdig med arbeidsdagen og mottok lønna mi uten å ha noe mere ansvar enn det. Etter hvert som jeg har hatt mine jobber med hyggelige kollegaer og greie sjefer, så har jeg bare blitt mer og mer sikker på at dette var sånn jeg vil ha det. Jeg har virkelig ikke hatt noe behov for å være min egen sjef.

Jeg har trivdes utrolig godt som optiker. Jeg liker faget. Jeg liker å hjelpe andre til å få et bedre syn på livet. Det jeg ikke liker og aldri har likt, er den butikkbiten av jobben min. Det var også noe jeg snakket mye om som student: jeg var ikke så glad for den "kremmerdelen" som jeg visste at jeg måtte forholde meg til. Jeg har ikke hatt noe problem med å forstå at en butikk trenger inntekter, men jeg har aldri sett på meg selv som en typisk selger. Jeg kan ikke fordra pågående selgere selv - da går jeg. Derfor har jeg aldri hengt meg på de som bare er innom for å kikke, de har fått lov til det. Jeg har også derfor alltid vært en ærlig optiker, jeg har aldri solgt briller til noen som strengt tatt ville klare seg uten, hvis de ikke selv ønsket det, da.

Som jeg har skrevet tidligere, så var også arbeidstidene i disse butikkene noe som rett og slett gikk på helsa løs. Grunnen til at jeg holdt ut så mange år som jeg gjorde, tror jeg var for at jeg aldri har hatt full jobb. Da jeg ble ferdig med et vikariat for to og et halvt år siden, bestemte jeg meg derfor for å prøve å jobbe med noe helt annet. En jobb hvor jeg kunne være på arbeid til normale tider. En jobb uten å arbeide på lørdager. En jobb hvor jeg gjorde det jeg skulle, gikk når dagen var ferdig og mottok lønna mi - ferdig med det... Men - det viste seg ikke å være det jeg skulle likevel. Lysten til å jobbe med faget mitt har vært sterkt til stede hele tida.

Så nå skal jeg starte for meg selv! Egen praksis - ikke butikk. Jeg skal ta synsundersøkelser, kontaktlinsekontroller og -tilpasninger. Jeg skal konsentrere meg om det jeg er god på og det jeg liker, og jeg gleder meg! Jeg vet at dette ikke blir noen ni til fire jobb. Jeg vet at det blir kvelder med papirarbeid, kanskje må jeg til og med sitte med litt arbeid på lørdager, men nå bestemmer jeg det helt selv. Jeg vet at hele ansvaret for at dette skal gå rundt og bli levedyktig ligger på meg, men det også er helt greit.

Det er rart hvordan ting kan endre seg. Kontoret begynner å ta form, kontormøblene er på plass. Rett over påske kommer resten av utstyret, og om et par uker håper jeg å være i gang. "Ååååå, så spennende!" sier alle som får høre om det. Njæh, jeg vil vel heller si "Skummelt!". Men jeg kom i alle fall dit at jeg skjønte at det var dette jeg skulle gjøre. For å få den den type jobb jeg ønsket meg, så skjønte jeg plutselig at jeg måtte lage den selv. Det har vært en lang prosess, det er i alle fall tre år siden jeg tenkte tanken første gang, men egentlig tror jeg den startet allerede for seks år siden.

Jeg er full av takknemlighet til alle som har hjulpet meg på veien. Alle de som har hatt troa på at dette er noe som jeg kan klare. De som har hjulpet meg med utfordringer som jeg ikke visste fantes for et år siden. De som har lagt ting til rette for meg - ingen nevnt, ingen glemt.

Det som er litt pussig å tenke på er at uten dette brutale møtet med veggen en januarmandag i 2009, så hadde nok aldri dette skjedd!