Mitt korpsengasjement.

De fleste som kjenner meg har fått med seg at jeg er veldig engasjert i korps. Jeg skal nå prøve å forklare litt hvorfor jeg ikke klarer å la være å boble over sånn av og til.

Hvert år reiser vi på sommertur med korpset, og sist helg gikk årets tur av stabelen. Det er lite som gir meg så mye energi og glede som å dra på tur med denne fantastiske gjengen! Korpset vårt er ikke noe stort korps. Kanskje er det nettopp derfor at vi er en utrolig godt sammensveiset flokk, både barn, ungdommer og voksne?

Årets tur var litt neddempa i forhold til fjorårets store og flotte jubileumstur til Spania. Vi leide oss inn på en skole ikke langt herfra fra lørdag til søndag, og søndagen ble tilbragt i en klatrepark. På lørdag hadde vi lite fastlagt program, men det er ikke noe problem. De sysselsetter seg selv, og alle får være med. De store tar seg av og leker med de små og lar dem forstå at de liker å være sammen med dem. Denne gangen var det en som hadde med balltre og ball, så da ble det blant annet en lang økt med dødball.

Det er så utrolig flott å se hvordan disse musikantene og drillerne koser seg sammen, og det er rørende å se hvor omsorgsfulle de er mot hverandre. Da innbruddsalarmen gikk tre(!) ganger i løpet av natt til søndag, tok ei jente på 12 madrassen sin og la seg mellom to jenter på ti som syntes dette ble litt i overkant skummelt.

Det sitter sammen i klynger og tøyser og ler. De spiller spill sammen, de trøster og oppmuntrer hverandre og de er som en stor søskenflokk. Overnattingstur er ekstra populært.

De er også hjelpsomme, både mot hverandre og oss som er ledere. Det er aldri noe problem å få hjelp til å pumpe opp luftmadrassen. Steiking av kjøttdeig og kutting av grønnsaker til taco går som en lek.

De som er engasjert i andre ting vil si at deres miljø er like positive og sammensveisede. Lagspill gir lagånd, og det er ikke sånn at jeg tror at det er bare korpsmiljø som er bra. Men det er to ting som jeg mener gjør korpsmiljøet unikt:

* Det ene er aldersblandingen.Som jeg skrev lenger oppe, så er de store flinke til å ta seg av de små. De yngste er trygge på de eldre. Ingen av seksåringene synes at de store på 15-16-17-18 år eller eldre er skumle.

* Det andre er mangelen på konkurranse. Kommer det en ny på baryton, så er det ingen risiko at den skal skvise ut eller få mer "spilletid" enn de som var der fra før. I korps er det virkelig sånn at "jo flere vi er desto bedre er det." Derfor er det viktig for alle at ingen slutter og dermed blir det til at man gjør sitt for at miljøet skal være bra så alle blir værende. Et av slagordene til korpsbevegelsen er: I korps er det ingen reservebenk. Alle er med, og i et lite korps er det kanskje enda viktigere enn i et stort. Her får man tidlig musikalsk ansvar, og det vokser man på.

Vi er også så heldig at vi har en super foreldregruppe. De minste må ha med foreldre når vi skal overnatte, og det har blitt rekruttert flere styremedlemmer fordi de har vært nødt til å bli med på tur. Når de ser hvor fint vi har det sammen, så vil de også gjerne at barna skal fortsette å være med. Jeg skulle virkelig ønske at de som har lyst til å begynne i korps får lov av dere som er foreldre.

Så det er faktisk helt umulig ikke å bli kjempeengasjert når vi har med en sånn gjeng å gjøre. Jeg koser meg så enormt sammen med de fine barna og ungdommene, og noen av dem har jeg holdt kontakten med etter at de har "vokst ut" av skolekorpset. Jeg tok i vår fatt på mitt åttende og niende år i styret, og det er like moro nå som det var i begynnelsen!