søndag 29. mars 2015

Hvordan har jeg blitt?

Her kommer siste innlegg i min lille "trilogi" om å møte veggen. De to forrige handlet om hva som var utfordringene da jeg sto midt oppe i det og om hvordan veien tilbake til et "normalt" liv har vært for meg. I dag vil jeg skrive litt om hva denne opplevelsen har gjort meg meg. Det er ingen tvil om at jeg har forandret meg! Noe har jeg heldigvis lært. Likevel er det slett ikke sikkert at de forandringene vil være der for bestandig. Kanskje vil noen av mine nye "egenskaper" bli borte igjen etter hvert, rett og slett fordi de ikke vil være nødvendige lenger.

Jeg har blitt mer egoistisk. Det er en av de tingene som skjer når man går på en smell av den typen jeg gjorde, og jeg tror det er en overlevelsesmekanisme. Selv om jeg visste på forhånd at dette var en del av bildet, så ble jeg likevel overrasket over hvor selvsentert jeg ble. Jeg tror dette er viktig for den nærmeste familien og de nærmeste vennene å vite om at dette er helt normalt. Hva som foregikk utenfor meg var totalt uinteressant, og jeg følte ikke noe ansvar for andres ve og vel i den perioden, bortsett fra mine aller nærmeste. Jeg ble blant annet spurt om jeg ikke tenkte mye på de som var igjen på jobben og de ekstrabelastningene de fikk fordi jeg var sykmeldt. Forresten et fullstendig idiotisk spørsmål å stille noen som er sykmeldt på grunn av utbrenthet... Med unntak av ei av mine kollegaer som jeg var redd for skulle havne der jeg var, så må jeg innrømme at det var det siste jeg tenkte på!

Etter hvert som man blir friskere, så blir man heldigvis mindre egoistisk, men fortsatt setter jeg mine egne behov foran veldig mye annet. Det tror jeg rett og slett har sammenheng med at den smellen ofte kommer fordi man har satt seg selv og sine egne behov langt ut på sida altfor lenge. Dermed blir den selvsentreringen som kommer et signal fra kroppen på at nå du begynne å tenke på deg selv! Da jeg var lengst nede sa en av mine storebrødre til meg: Tenk på deg selv - det er ingen andre som gjør det for deg! Den setninga har hjulpet meg mye i de åra som har gått etterpå, og den har hjulpet meg til å sette grenser.

Jeg har også blitt ganske gjerrig på hva jeg gjør og hva jeg sier "Ja" til, jeg har med andre ord blitt flinkere til å si "Nei". Jeg tror muligens at noen kan oppfatte meg som litt vrang og vanskelig av og til. En av mine medfødte, svært gode egenskaper er jo min enorme stahet. Det betyr at når jeg sier "Nei", så mener jeg "Nei"! Å overtale meg til noe jeg ikke vil, det er i utgangspunktet fullstendig dødfødt. Jeg "må" heller ingenting lenger. Hvis jeg kjenner at i dag orker jeg ikke å gå på det foreldremøtet, ja, så lar jeg rett og slett være, selv om jeg helt sikkert burde ha gått dit. Hvis jeg går på noe fordi jeg vet at jeg burde, men kjenner at dette kunne jeg like godt ha droppa, så koster det meg ikke en halv kalori å gå derfra før det er ferdig. Jeg stiller kanskje ekstra krav til at ting skal være effektive. Hvis jeg går på noe som viser seg å være bortkasta tid, så kan jeg bli ganske irritert, og da lar jeg hvertfall vær neste gang.

Det er mulig at jeg også er blitt litt mindre fleksibel og impulsiv også, men det tror jeg både er blitt bedre og at det kan forsvinne helt. Årsaken til at jeg har blitt sånn tror jeg er en "redsel" for å si ja til å gjøre noe som jeg ikke burde gjøre. Jeg trenger forutsigbarhet, og jeg ønsker ikke å ta noen "sjanser". Men jeg lever faktisk godt med det, så da er det sikkert nødvendig, i alle fall i en periode.


Jeg har blitt veldig var på å kjenne etter om ting gir meg energi eller om det tapper meg for energi. Det som jeg tror eller vet vil tappe meg for krefter, det holder jeg meg langt unna. Av og til kan det hende at jeg er for forsiktig på egne vegne, men jeg tør ikke å ta noen sjanser. Etter underskudd av krefter i mange år, er jeg opptatt av at det skal være langt flere innskudd enn uttak på den kontoen. Dette er kanskje en av de tingene som jeg ikke trenger å være like nøye med for bestandig. Hvis jeg er heldig, så blir jeg en gang så bra at jeg kan slippe å tenke på det hele tida.

Jeg har blitt sterkere. Jeg har mer tro på meg selv og på mine egne vurderinger. Jeg har hele livet hatt et fryktelig dårlig selvbilde - det har blitt bedre! Selvtilliten har derimot alltid vært bra. Det høres kanskje rart ut, men sånn er det faktisk. For å si det litt flåsete: jeg har alltid vært veldig trygg på det nullet jeg har ment at jeg har vært. Nå er jeg trygg på at jeg ikke er et null.

Jeg tror at de endringene som jeg selv merker ikke er like åpenbare for andre. Jeg spurte mannen min om han hadde noen tips, men han kunne ikke si at han merker noen særlig forskjell. En grunn til det kan jo være så enkel som at endringene har gått over ganske lang tid, og at det derfor ikke er så merkbart for andre.

Det er i alle fall helt sikkert at en sånn opplevelse setter spor!



torsdag 26. mars 2015

Snøkaos på Østlandet - igjen...

"Skulle ikke tro det hadde vært vinter i Norge før..." sier min barndomsvenninne på Facebook i dag. Som meg har hun bosatt seg sørpå, og jeg regner med at hun, som meg, registrerer dagens kaos med litt mild hoderysting.

Selvfølgelig går det heller ikke upåaktet hen i sosiale medier. De som bor i distriktene klarer ikke helt å la være å harselere litt over søringenes håndtering av snøfallet, og beklager å måtte si det: det er vel fortjent!

Fint innevær...


Joda, det har kommet mye snø i løpet av natta, og det laver fortsatt ned. Jeg har fått en god treningsøkt ute i frisk luft, aldeles gratis! Som jeg har sagt mange ganger før: man må bare innrette seg etter det været som er. Det er ganske logisk at 40 cm snø som kommer ned i løpet av noen få timer skaper problemer hvis man tror at man skulle kunne gjøre som man pleier. Politiet gikk ut i mediene i morgentimene og sa at i dag er det greit å komme for seint.

Hvis man allerede har lagt om til sommerdekk, ja da vil jeg si at det var dumt gjort! Å bytte bort vinterdekka her i Norge før april er godt i gang, det er generelt lite lurt. En bil med sommerdekk skal stå i garasjen i dag - ferdig med det!

Har man planlagt noe i dag som helt fint kan utsettes til en annen dag, så utsett det til en annen dag! Jeg selv hadde tenkt å ta helgehandelen i dag, det er jo trippel-Trumf i dag og greier... Den handelen tar vi i morgen, eller en annen dag.

Denne terrassen var helt tom i forgårs.
Snøen som kommer ned må faktisk flyttes på, og brøytemannskapene kan heller ikke være overalt på én gang. Det er med andre ord bare å smøre seg med tålmodighet.

Jada, jeg har måkt i dag - to ganger!
Jeg - snø- og vinterglade Irene - hadde gitt opp håpet for i år. Vi hadde en kort-kort vinter i begynnelsen av februar. Altfor kort, selvfølgelig. Selv om jeg også var innstilt på vår nå, så koser jeg meg. Jeg klarer ganske enkelt ikke å la være å kose meg  når snøen laver ned, uansett. Det aller beste er at nå får jeg en sånn vår som jeg liker aller best: en vår med snø som smelter i sola og smelta snø som sildrer i takrennene og drypper fra taket. En av mine favorittpåskeaktiviteter er å måke terrassen tom for is og snø og se at sola tar skikkelig tak. Nå er ikke påska lenger unna enn at jeg kan få gjort det i år også.

Mens jeg venter på brøytebilen, så fyrer jeg i ovnen og koser meg med en kopp te eller kakao. Nå gleder jeg meg til våren kommer, om noen dager.

Gleder meg til skikkelig vår!
Dagens råd fra meg må være: stress ned, kos dere og trøst dere med at marssnøen aldri blir liggende lenge.

lørdag 21. mars 2015

Hva er fint vær?

Her om dagen var jeg ute og kjørte en tur, og når jeg kjører bil, så hører jeg veldig ofte på radio. En konkurransvinner på Nitimen var oppringt, og samtalen startet som alltid med "Hvor bor du?", "Hva driver du med?", "Hvordan er været hos deg i dag, da?"... På det siste spørsmålet var svaret grått men ikke noe regn, og da kom konklusjonen fra studio, en konklusjon som alltid overrasker meg: Ååå, så vårværet er borte hos deg også, altså?

Hos meg var nok været ganske likt: overskya, vindstille, oppholdsvær og 5-6 varmegrader. Bare at i mitt hode er det flott vårvær. Dette er noe jeg har tenkt mye på mens jeg har bodd på Østlandet: hva er det som er dårlig og hva er det som er fint vær? På sommeren har jeg hørt lettskya, vindstille, oppholdsvær og temperatur godt over 20 grader omtalt som "dårlig vær". Jeg har kommet fram til at for mange kan været grovdeles i to kategorier: sol = fint vær, ikke sol = dårlig vær.

 
Udiskutabelt fint vær! ... eller...?
For meg er det mye mer enn sol/ikke sol som spiller inn for at jeg skal synes at været er fint eller ikke. Blant annet spørs det hva jeg skal gjøre og hvordan været påvirker det jeg skal gjøre. Noe som er mye mer avgjørende for meg er vinden. Den værkombinasjonen jeg er aller minst glad i er sol og vind. Heller overskya og vindstille enn sol og vind, for min del!

Skikkelig møkkavær! ...eller...?
I dag, for eksempel, har vi sol fra strålende himmel og nordavind, type laber bris, og 2-3 varmegrader. Det er ganske kaldt, egentlig. For meg var det finere vårvær den dagen det både var vindstille og varmere enn det er i dag.

I går var det solformørkelse. Værmeldingene på forhånd var ikke spesielt oppløftende: det var meldt både skyer og regn. Da vi sto opp var det i tillegg tjukk tåke. Men akkurat de timene som solformørkelsen varte, så var skylaget ganske tynt. Himmelen var fortsatt grå, det småregna litt hele tida, men sola var godt synlig gjennom skyene sånn at jeg fikk med meg hele formørkelsen. Været ble altså ikke så verst likevel.

Helt kurant solformørkelsesvær. (Tatt gjennom solfilter og skydekke.)

Nå mener jo jeg i fullt alvor at det ikke er noe som heter "dårlig vær". Jeg elsker tåke og jeg synes tordenvær er fantastisk. Jeg liker en skikkelig vinterstorm, i alle fall de "stormene" som finnes her på Østlandet. De som befinner seg langs hele vestkysten og i fjellet behøver ikke å være like morsomme alltid... Som alle andre, så synes også jeg det er nydelig med strålende sol fra blå himmel. Selv om vi i dag har sol og vind, så vil likevel ikke drømme om å kalle dagens vær for dårlig, like lite som jeg kaller overskya og regn for dårlig vær. Jeg blir også like lei av en lang tørkeperiode som jeg blir av en lang regnværsperiode.

Stasvær på vei

Knallvær!

Skikkelig dårlig vintervær... (Februar)

Nydelig vintervær!

Konge vintervær!

Kosevær <3

søndag 15. mars 2015

Veien videre

Jeg skrev for noen uker siden et innlegg om å møte veggen. Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om tiden etterpå. Det er nemlig den jeg nesten har syntes har vært mest vanskelig. Som jeg skrev i forrige innlegg, så er håpet at noen som leser dette kan kjenne seg igjen og skjønne at det er ganske normalt å ha det sånn. Samtidig så er det viktig at dette er min historie og min erfaring. Andre vil oppleve det annerledes, men det kan likevel være noe som er gjenkjennelig for mange.

Etter seks måneder med 100 % sykemelding, brukte jeg sju måneder på gradvis å komme tilbake i min 60% stilling. Og der tenkte nok mange: Åh, så fint! Der var hun frisk igjen! - Hadde det bare vært så vel...

Som jeg skrev forrige gang, så er det ikke en strak linje oppover. Den kan være ganske så kupert, og en dårlig dag kan komme helt plutselig midt inni en god periode.

Når det gjelder å komme seg "tilbake", så er det to hovedutfordringer man har. Den ene, og kanskje viktigste, er å lære hva det er som tapper en for krefter. Det kan være en ganske møysommelig prosess. Det man på et tidspunkt tror er hovedproblemet kan senere vise seg ikke å være det. Når man så har lært seg å kjenne igjen tegnene på at kurven har begynt å bikke nedover, så skal man finne ut hva man skal gjøre med det. Det er ikke lett! Noe av det jeg har blitt mest oppgitt over er hvor ofte jeg gjør de samme feilene og hvor lite jeg egentlig lærer! Det som kan sies om denne fasen er at den er et studie i prøving og feiling. Noen ganger kan det som var riktig én gang vise seg å være feil neste gang. Man må presse seg litt, men ikke for mye. Og når man utfordrer seg selv, så vil man av og til oppleve at det går fint og man får en skikkelig opptur mens man andre ganger erfarer at det ikke gikk bra i det hele tatt.

Samtidig kan det være ganske utfordrende å takle omgivelsene og deres reaksjoner. Som jeg skrev forrige gang, så tror ikke det er mulig å sette seg helt inn i hvordan det å være utbrent uten selv å ha vært der. Tro meg: det er ganske slitsomt, gang på gang, å måtte forklare de samme menneskene at "friskmeldt" ikke behøver å bety "100 % frisk". Å bli friskmeldt betyr bare at hode og kropp i lengre perioder fungerer bra nok til at man kan klare å jobbe igjen.

Sannheten er gjerne at alt som finnes av overskudd og krefter går med til å klare å holde det gående på den lønna jobben, mens hjemme er det lite som bli gjort. Det må prioriteres strengt på hva som skal gjøres. Hvis badet vaskes i dag, så får stua hvile selv om kaninene hopper livlig rundt i krokene. Når kjøleskapet trenger en gjennomgang, så tar vi hylle for hylle, den øverste i dag og den neste i overmorgen - i morgen det vaskes klær så jr har rent gymtøy til ukas gymtimer.

Jeg er avhengig av dager som er fridager, og da mener jeg helt fri. En dag med én avtale er oppbrukt. Selv om det er snakk om en halv time hos fysioterapeuten - noe som egentlig er ren velvære - så duger ikke den dagen som fridag. Ei venninne ser for seg uka som en kalender hvor en avtale er et mørkt felt. Jo flere mørke felt, jo mer slitsom blir uka, og en dag med et mørkt felt er en "brukt" dag. Dette var et veldig godt bilde som passer for meg også. Jeg prøver også å samle flere aktiviteter på én dag sånn andre dager kan frigjøres til helt fridager. Samtidig vet jeg at jeg ikke må presse for mye inn på samme dag.

Trening er positivt, både fysisk og psykisk, det er kjent. Ved trening frigjøres stoffer i hjernen som øker velværen. Men hva gjør man når det ikke er mulig å komme seg over dørstokken. Når det å få på seg treningstøy krever en halvtime på sofaen etterpå? Det er så lett å si "Det er bare å komme seg over kneika og komme seg ut!" Men hva når den kneika er så høy at det faktisk ikke er mulig å komme seg over den? Det hender også at kroppen selv sier stopp hvis jeg gjør ting jeg ikke burde gjort. Jeg har aldri hatt så mange betennelser i knær og skuldre som det jeg har hatt de siste seks åra.

Opp i alt dette skal man altså forholde seg til utsagn av typen "jamen, det er jo bare..." eller "Det må da være bedre å komme seg ut enn å sette seg inne og sture." Skal jeg komme med et råd til de som står rundt, så må det være å slutte å komme med sånne "råd"! Det er nemlig ikke bare å... Hadde det bare vært, så kan jeg love deg at vi hadde gjort det!

Jeg har et overordna ønske, og det er å fungere helt normalt. Sånn som jeg gjorde før, når jeg selv kunne bestemme hva jeg skulle gjøre når uten å tenke på at jeg må ha overskudd til å orke andre mer "nødvendige" ting. Når og om jeg kommer dit, det vet jeg fortsatt ikke.


mandag 9. mars 2015

Til fjells

I helga har jeg vært på det som er ett av årets store høydepunkt. Hvert år i februar/mars reiser noen ledere sammen med de eldste i skolekorpset til Norefjell. Jeg skrev om denne turen for to år siden også, men jeg skriver igjen. For makan til turer som disse!

I år var vi 19 som dro avgårde, fem ledere og resten medlemmer. I år hadde vi med én førstereisleder og én førstereismusikant.

Det er mye mat som skal til for 19 mennesker ei helg.
Vi starter turen på vår lokale matbutikk hvor hele gjengen plukker med det vi skal ha av mat og andre ting. Vi pleier å ha en uhøytidelig gjettelek på hvor mye vi kommer til å handle for, og de som er med for første gang får lettere hakeslepp over lengden på kassalappen.

De fleste (alle...) er glad i å spille andre ting en instrumenter, så vi pleier alltid å ha med kortstokker og en stabel med brettspill. I år var Norsk galskap ett av dem - et spill vi nesten måtte legge ned forbud mot etter klokka 23 - vi bodde tross alt i et leilighetskompleks. Av kortspill har Bondebridge blitt en klar favoritt. Det er et fantastisk morsomt og totalt uberegnelig spill.



Det som imponerer meg mest på disse turene er å se hvor flinke og greie ungdommene er. Det er lite tull, for å si det sånn! Alle hjelper til med matlaging og rydding, og de koser seg veldig sammen på tvers av alder.

Vi vet at mange mener at fokus på det sosiale i korpssammenheng er litt uvesentlig og bortkasta. For oss er tankegangen helt motsatt. Vi ser hvor stor betydning en sånn tur har for miljøet i korpset. De som går i 6. klasse er nok litt misunnelig på de som er ett år eldre og får lov til å reise på tur, og i enkelte tilfeller tror jeg tanken på å få være med på tur kan forhindre noen halvlunkne fra å slutte. Den skumle kneika er alderen 12-14 år. Det er da det plutselig kan bli fryktelig ukult å gå i korps. Klarer vi å få beholde dem gjennom disse åra, så ser vi at de kan fortsette lenge. Derfor ser vi på denne turen som en av de viktigste tiltakene for å holde på medlemmene våre. Forrige gang jeg skrev om denne turen så var det disse tingen jeg vektla, og det innlegget kan dere lese her.

Korpset har forresten en egen blogg, og dere må gjerne kikke innom den også.


onsdag 4. mars 2015

Vårvær

Vi har fått ordentlig vårvær på Østlandet. Det er ganske deilig. Jeg hadde jo helst sett at vi hadde samme vær men med en meter snø på bakken. Jeg liker en lang vår hvor snøen smelter langsomt bort i sola. Lyden av drypping fra tak og sildring fra brøytekanten er så koselig! Men, sånn blir det ikke i år...





Det er mange som tror at jeg hater sol, vår, sommer og varme bare fordi jeg framstår som en genuin vinterelsker. Det stemmer selvfølgelig ikke. Jeg nøt når temperaturen krøp godt over 30 grader sist sommer. Det var kjempedeilig. Men det har så liten hensikt å irritere seg over ting man ikke får gjort noe med det, derfor velger jeg å la det være.

Sånn kan februar også se ut...


Derfor innser jeg at årets vinter ikke ble helt sånn som jeg helst ville hatt den, og så nyter jeg sola og det fine været vi har nå.





Ha en fin dag, alle sammen!