Grønne fingre... eller?

Jeg har tidligere skrevet om mine ikkegrønne fingre. Det er altså ikke bare det at jeg ikke har grønne, men fingrene mine er ikkegrønne, helt på grensen til brune... Det betyr at det meste av levende planter som jeg får ansvar for går en sikker død i møte.

Det er mange år siden min svigermor slutta å gi meg levende planter i gave, de avskårne er jo allerede døde... De skal bare holde seg pene i vann noen dager, det går bra.

Jeg må sansynligvis være en av verdens største optimister. Jeg har nemlig noen prosjekter som jeg hatt gående i årevis. Blant annet har jeg fryktelig lyst på en sånn plante som lukter sitron, jeg tror den heter Sitronpelargonium. Den har jeg, mer eller mindre kontinuerlig, prøvd å få til de siste tjue åra. Noen gang har jeg kjøpt fine eksemplarer i butikk, men mest har jeg satt stiklinger. Felles for alle forsøkene er at det starter ganske bra, men så plutselig strekker de seg og blir til noen lange, lysegrønne, skranglete greier. Dette gjelder også de eksemplarene som kom, grønne og frodige, inn i mitt hus, ferdig fra butikken. Jeg vet at de kan være både tette og frodige, det har jeg sett med egne øyne. Og så har jeg spurt eierne av disse hva de gjør for å få dem sånn. Svarene er de samme, og like irriterende: njeeeei, de kniper dem i toppene (mhm! Det gjør jeg også...), og ellers er de veldig villige - sier de...

Jeg har hatt dem inne i rommet, i sørvindu, nordvindu, østvind og vestvindu. Jeg har gitt dem lite vann og litt mer vann (mine planter får aldri mye vann...) Nå står det en ny stikling i vann med nye fine røtter, så jeg prøver igjen. Jeg leste nemlig et sted at de er fine å ha ute, så da prøver vi det!

Jepp jepp... Vi prøver igjen...

Jeg har heller ikke så mye å passe på i hagen. Ingen bed, men jeg har noen krukker som jeg planter litt i noen somre. I år har jeg planer om å få planta litt igjen, i fjor ble det ikke noe.

Så i morgen, etter jobb, så tar jeg en tur på gartneriet og handler inn jord og planter. Tiden vil vise om den blomstrende sommerhagen 2015 blir en suksess...

Fordeler med korps

For to år siden hadde jeg en liten serie her på bloggen hvor jeg kom med noen fakta og avlivet noen myter om det å gå i korps. Nå vil jeg gjerne gå litt nærmere inn på noen av fordelene med å gå i korps, både for medlemmene selv, men også for oss som er korpsforeldre. For det er mange fordeler. Noen av dem var jeg innom i den serien jeg skrev for to år siden.

Korps og musikk generelt er en hobby for livet. Før 17. mai leste jeg om 82-åringen Leif som fortsatt spiller tuba i korps. Jeg lurer virkelig på hvor mange tidligere fotballspillere og snowboardkjørere som holder på med hobbyen sin på samme nivå etter 50-60-70 år.

Korpsmiljøet er et særdeles lite homogent miljø. Der finnes det folk i ulike aldre og av ulike typer. Noen bedre arena for sosial trening skal man lete lenge etter. La oss ta et skolekorps på tur som eksempel. Man sover ofte på sovesal med andre. Der må man ta hensyn til hverandre både når det gjelder soving og tannpussekø foran vasken før legging. I tillegg så blir man vant til at det skiftes til og fra uniform i samla flokk, så sjenanse kan man også legge bort. I korpset slipes man, og det er liten plass for primadonnanykker.

Det som ikke høres på bildet er at alle står og nynner på samme rytme...

Det jeg likevel vil fokusere litt ekstra på denne gangen er alle fordelene for oss foreldre. Det snakkes nemlig altfor mye om hvor forferdelig det er å være korpsforeldre, og de som snakker om det er de som ikke har barn i korps. Jeg vet at det er barn som ikke for lov å prøve seg i korps fordi foreldrene tror det er så skrekkelig mye å gjøre for dem. De samme foreldrene kjører til og fra fotballtreninger og -kamper flere ganger i uka, og står lange økter i kiosk på cuper helg etter helg. Noen foreldre gir heldigvis barna lov til å prøve seg i korps og ender opp som overbeviste korpsforeldre selv. Hos oss har vi en stor dugnad, og det er loppemarkedet som jeg skrev litt om i fjor. Ingen kioskvakter, ikke noe dopapirsalg, ikke noe lotteri.

Men hva annet er det som er så bra for oss foreldre, da?

Korps drar som regel på en sommertur. Av og til drar vi på stevner og festivaler, andre ganger slår vi litt mer på stortromma og drar på familietur til utlandet. Vi som familie er ingen sydenfarere, det frister oss lite. Takket være barn i korps har vi likevel fått reist både til Portugal og Spania. Vi hadde nok aldri kommet på å reise på ferie dit for egen maskin, men når vi først var der, så var det jo helt greit!

Utsikten fra rommet i Calella for to år siden.

Noe annet er alle de flotte og hyggelige menneskene man blir kjent med! For hvis korpsmedlemmene er lite homogene, så kan man også si det samme om foreldregruppa. Det er mange kjempekoselige mennesker jeg hadde gått glipp av å bli kjent med hadde det ikke vært for at barna mine begynte i korps for ni år siden. Jeg tror nesten flere av oss vurderer å starte en veteranforeldreforening hvor vi kan fortsette å treffes etter at disse barna våre er ute av korpset.

Det er faktisk moro å dra på tur - 120 mennesker sammen - i like t-skjorter...

Jeg som har vært med i styret i ni år, er ekstra heldig. I tillegg til at jeg har blitt kjent med alle disse flotte foreldrene til medlemmene våre, så får jeg også tilbringe mye tid sammen med ungene og ungdommene deres.

Vi drar på overnattingsturer, og vi låner dem hele 17. mai og flere andre dager. Vi drar til badeland og vi tar dem med til fjells for å kjøre slalåm. Vi tørker ketsjup av jakker og setter plaster på skrubbsår. Vi oppmuntrer de som er slitne og gir mat til de som er sultne. Vi spanderer is, og vi smører Aloe Vera på solbrente neser. Vi sørger for å få de med armbrudd til sykehus (armbrudd er jo som kjent et tegn på en aktivt og sunt liv...), og vi spiller spill og leker sammen. Vi har vunnet pris for beste kostymer i kostymeopptog, og vi har vært på tivoli.

Tro det eller ikke, men alt dette er faktisk fantastisk moro og utrolig koselig!

Gleder meg!

Jeg har ei nettside som jeg har oppe hele tida mens jeg er pålogga på PC-en min på sommeren. Den registrerer lynnedslag i hele Europa, ja egentlig i hele verden. Snakk om å være sprø, men de som har lest bloggen en stund er kanskje ikke like overraska. Jeg er godt over gjennomsnittlig glad i tordenvær, og med denne nettsida kan jeg se om det nærmer seg litt godvær.

Problemet mitt er at min bærbare PC bare er "bærbar". Batteriet er ødelagt, så når det gnistrer for mye og for nært, så skrur jeg den av og plukker ut kontakten. Dermed har jeg ikke fått fulgt ordentlig med mens det står på. Før fungerte den nemlig ikke like bra på mobilen, men nå gjør den det - o lykke! Så nå kan jeg følge med hele tida!

Jeg har dessverre ingen flotte lynbilder i mitt rikholdige bildearkiv, men nå har jeg skaffet meg stativ, så nå håper jeg at jeg skal klare å få tatt noen snart. Imens legger jeg ved noen bilder av været uten lyn, og så håper jeg på en god sesong i år!

Her har jeg klart å fange et lynglimt nede i horisonten

En time til bursdagsfeiring i hagen, ett sekund mellom lyn og tordenskrall.

Dagen før dagen...

Jeg er nesten i havn med alt som skal gjøres før i morgen.

Jeg må vaske to par hvite hansker så de er klare til i morgen, og skoene trenger en omgang med skokrem og børste. Jeg får vel se om skjortesnippene trenger en runde med strykejernet også.

Jeg tror jeg har telys i rødt, hvitt og blått liggende i boksen - av de jeg kjøpte i fjor. Det kan jo være litt hyggelig at det ser ut som om vi har pynta litt til 17. mai...

I ettermiddag skal jeg og to andre fra styret bort på skolen for å dekke og pynte til frokosten for musikantene i morgen etter flaggheis. Det er en veldig koselig tradisjon!

Jeg er faktisk nødt til å øve litt på trompeten min selv. I morgen skal nemlig det nystartede voksenkorpset vårt her i bygda (selvfølgelig kalt Bygdekorpset...) ha sin første opptreden. Det gleder jeg meg til! Det er 31 år siden jeg var med og spilte i korps selv på 17. mai, med unntak av et minikorps (to kornetter og en trombone) 17. mai i 1988.

Tidligere var vi alltid avgårde og feira mamma sin bursdag på ettermiddagen/kvelden på 16. mai, men det ble det slutt på for fem år siden. Vi tenker likevel litt ekstra på henne i dag. Hun ville ha fylt 93 år.

Om litt skal jeg koke rømmegrøt til middag. Det har ikke vært noen fast 16. maitradisjon, men kanskje det kan bli det? Det er aldri for seint å starte nye tradisjoner.

Jeg ønsker dere alle en strålende dag i morgen!
 

Storbarnsmor

For et års tid siden var det noen som etterlyste blogger for storbarnsforeldre. Jeg har ikke tenkt å la dette bli en storbarnsblogg, men jeg tenkte å skrive et lite innlegg om hvordan det kan være å ha barn som ikke er så små lenger. Dette innlegget er kanskje like mye ment til de som akkurat nå synes at småbarnslivet er fryktelig strevsomt, som det er til andre med store barn.

For det er jo ingen tvil om at det er mye i den gamle munnhellet: hver alder har sin sjarm. Jeg likte å være småbarnsmor også, selv om det av og til kunne være litt slitsomt. Men det er nå en gang sånn at disse ungene vokser og blir større, og det blir nye ting som blir viktige. Det er viktig å være klar over at den tiden man har dem i hus og har det daglige ansvaret for dem egentlig er fryktelig kort. Disse årene skal brukes til gi omsorg og å oppdra dem og lære dem gode verdier som de kan ha god bruk for resten av livet. Og når denne perioden er over, så er det veldig viktig å gi slipp på dem og stole på at det man har prøvd å lære dem faktisk sitter der. Det har jeg sett på som min hovedoppgave som mor.

Jeg har også vært opptatt av å gjøre dem selvstendige og klare for å ta vare på seg selv. Jeg er jo av den mening at det skal svært gode grunner til for at barna skal bo hjemme etter at de har fylt 20 år. Jeg kan egentlig ikke komme på noen grunner som er gode nok til at friske, oppegående barn skal bo hjemme etter at de har forlatt tenåra!

Som foreldre kan man ofte være litt generelt bekymra for disse barna. Det er helt normalt. Når de er små, så vil det være sykdom eller ulykker man bekymrer seg for. Da skal vi være der for dem og beskytte dem så godt vi kan, men etterhvert så må de lære å ta vare på seg selv.

Jeg trives veldig godt med å ha store og voksne barn. Jeg synes det er både morsomt, koselig og givende med lange samtaler ved kjøkkenbordet enten det er til frokost eller midt på natta. Det er fint å se at de gjør seg opp sine egne meninger om ting, og at de står for det de mener.

Det er artig å kunne stikke innom rommene deres og "hente" dem ut seint på kvelden/natta for å gå ut å kikke på nordlyset som en sjelden gang viser seg her på Østlandet.

Jeg liker den friheten vi voksne får når vi ikke lenger trenger barnevakt hvis vi vil finne på noe.

Det er utrolig moro å se den gleden de får av hverandre etter hvert som de vokser til. Da de var mindre, kunne det være mye krangling. Det hendte jeg beordra dem til å leke i hver sin etasje og på ulike rom da de var små. Nå gjør sammenfallende interesser og et ganske likt syn på livet at de koser seg veldig i hverandres selskap. Det er også artig å se hva av alt det vi gjorde, som har blitt deres barndomsminner.

Det er utrolig koselig å få de borteboende hjem på besøk! Det er også koselig å sende de hjemmeboende på besøk til storesøsknene.

Selv om småbarnsperioden var veldig fin, så er jeg, helt ærlig, glad for at den er over. Det er nye ting å være bekymra for kanskje, men det er enda flere fine ting å glede seg over. Og så er det veldig morsomt å ha oppdradd nye venner med en fantastisk flott humor - akkurat som sin mor!