For et års tid siden var det noen som etterlyste blogger for storbarnsforeldre. Jeg har ikke tenkt å la dette bli en storbarnsblogg, men jeg tenkte å skrive et lite innlegg om hvordan det kan være å ha barn som ikke er så små lenger. Dette innlegget er kanskje like mye ment til de som akkurat nå synes at småbarnslivet er fryktelig strevsomt, som det er til andre med store barn.
For det er jo ingen tvil om at det er mye i den gamle munnhellet: hver alder har sin sjarm. Jeg likte å være småbarnsmor også, selv om det av og til kunne være litt slitsomt. Men det er nå en gang sånn at disse ungene vokser og blir større, og det blir nye ting som blir viktige. Det er viktig å være klar over at den tiden man har dem i hus og har det daglige ansvaret for dem egentlig er fryktelig kort. Disse årene skal brukes til gi omsorg og å oppdra dem og lære dem gode verdier som de kan ha god bruk for resten av livet. Og når denne perioden er over, så er det veldig viktig å gi slipp på dem og stole på at det man har prøvd å lære dem faktisk sitter der. Det har jeg sett på som min hovedoppgave som mor.
Jeg har også vært opptatt av å gjøre dem selvstendige og klare for å ta vare på seg selv. Jeg er jo av den mening at det skal svært gode grunner til for at barna skal bo hjemme etter at de har fylt 20 år. Jeg kan egentlig ikke komme på noen grunner som er gode nok til at friske, oppegående barn skal bo hjemme etter at de har forlatt tenåra!
Som foreldre kan man ofte være litt generelt bekymra for disse barna. Det er helt normalt. Når de er små, så vil det være sykdom eller ulykker man bekymrer seg for. Da skal vi være der for dem og beskytte dem så godt vi kan, men etterhvert så må de lære å ta vare på seg selv.
Jeg trives veldig godt med å ha store og voksne barn. Jeg synes det er både morsomt, koselig og givende med lange samtaler ved kjøkkenbordet enten det er til frokost eller midt på natta. Det er fint å se at de gjør seg opp sine egne meninger om ting, og at de står for det de mener.
Det er artig å kunne stikke innom rommene deres og "hente" dem ut seint på kvelden/natta for å gå ut å kikke på nordlyset som en sjelden gang viser seg her på Østlandet.
Jeg liker den friheten vi voksne får når vi ikke lenger trenger barnevakt hvis vi vil finne på noe.
Det er utrolig moro å se den gleden de får av hverandre etter hvert som de vokser til. Da de var mindre, kunne det være mye krangling. Det hendte jeg beordra dem til å leke i hver sin etasje og på ulike rom da de var små. Nå gjør sammenfallende interesser og et ganske likt syn på livet at de koser seg veldig i hverandres selskap. Det er også artig å se hva av alt det vi gjorde, som har blitt deres barndomsminner.
Det er utrolig koselig å få de borteboende hjem på besøk! Det er også koselig å sende de hjemmeboende på besøk til storesøsknene.
Selv om småbarnsperioden var veldig fin, så er jeg, helt ærlig, glad for at den er over. Det er nye ting å være bekymra for kanskje, men det er enda flere fine ting å glede seg over. Og så er det veldig morsomt å ha oppdradd nye venner med en fantastisk flott humor - akkurat som sin mor!
Då ungane var små, tenkte eg det skulle bli fint når dei vart store og greide seg sjølv, men… det er delt syn på kva dei klarer sjølv og ein liten kropp som legg seg tidleg er jammen fint det og :)
SvarSlettMen eg er igrunnen glad dei har vorte store! Det har vore nye utfordringar heile vegen, alltid noko nytt å ta stilling til for mor og far. Det å har barn i huset betyr at ein alltid er i utvikøing! Og det er mykje som er stas med store barn, samtalar, turar, livet generelt. Og eg har arbeidd mykje for å kome hit, utruste dei til å klare seg sjølv, takle livet. Det ser ut til at vi har klart å gi dei mykje!
Ja, og så er det hyggelig å få tilbakemeldinger fra andre som sier meg at de har blitt flotte ungdommer og voksne :-)
SlettMine er "bare" 10 og (snart) 12 år. Men du verden så deilig det er å være over bleier og barnehage....
SvarSlettHaha, her var det kake da det var slutt på bleier, da siste barnehageregning var betalt og da siste SFO-regning var betalt... ;-)
SlettJeg kan tenke meg en god grunn for å bo hjemme de første årene etter tenårene, det må være dersom han vil spare maks penger for å kjøpe egen bolig. Utover det? Nei.
SvarSlettTenker at det er foreldres jobb å gjøre seg selv overflødig, slik at ungen blir klar for å flytte ut og faktisk gjør det.
Selv om det krever mye oppfølging å ha større barn, så gir det også en stor frihet, i at det er mindre nøye med spise-legge-rutinene. Da de var små ble det mer klokkebasert, for at de skulle rekke å spise nok mat, rett og slett. Og femten minutter utsatt leggetid fikk kjempekonsekvenser. Det blir mer fleksibelt med eldre barn, synes jeg.
Visste du forresten at hun som skrev om å være barn til store barn er i gang med en bok om det samme?
Nei, det visste jeg ikke - spennende.
SlettJa, jeg synes også fleksibilitet på leggetider og måltider er utrolig deilig. Og så er jeg enig i at vår oppgave som foreldre er å gjøre oss overflødige. Vi har vært spesielt opptatt av at vi ikke skal holde igjen på den yngste men at den også skal få lov til å bli stor og selvstendig som de eldre søsknene har fått.