Gleden ved å glede andre.

I helga har korpset "mitt" hatt marsjseminar. Vi med vår filosofi prøver jo å flette inn noe sosialt overalt hvor det kan flettes inn. Så også med denne typen seminar. Da er det overnatting for de som ønsker det fra lørdag til søndag. Noen ganger er vi rett i nærmiljøet, andre ganger reiser vi litt lengre unna, men aldri veldig langt. Det skal være greit for de som ikke ønsker å overnatte å bli henta etter tacoen på lørdag og kjørt tilbake på søndag.

I år dro vi til ei bygd ikke så langt unna. Der instalerte vi oss på ungdomsskolen som viste seg å være et ypperlig sted for et sånt seminar.

Når vi har disse marsjseminarene leier vi en skikkelig flink instruktør som har fulgt oss i mange år. Han har vært i Garden og er flinkt til å lære fra seg og til å motivere alle medlemmene. Han lærer oss grunnleggende teknikker, og det blir også en del marsjering og spilling rundt der vi er.

I den bygda hvor vi var i år ble skolekorpset lagt ned for noen år siden. Hvor mye korpsmusikk kan bety for mange mennesker, det skjønte jeg for alvor da vi gikk noen runder i nabolaget. Vi gikk gjennom et litt søndagsstille boligfelt. Enkelte steder kom folk ut og sto og klappa takta da vi passerte. Det er vi vant til, og det er hyggelig. Det vi derimot ikke så ofte opplever er å bli møtt med norske flagg, på en helt vanlig søndag i april. Det ga meg faktisk litt frysninger på ryggen. Det viser at det faktisk er mange som setter oppriktig pris på tonene fra et skolekorps, selv om mange latterliggjør akkurat denne formen for musikk.

Det ble en veldig fin søndag for oss alle!