Av og til, ganske ofte egentlig, blir jeg helt sprø av meg selv! Jeg er nemlig verdens største rotekopp og surrehue. Mannen min er ganske strukturert på mange områder. Jeg tror nok han blir litt sprø av meg av og til han også, men han har nå holdt ut med meg i over 25 år... Vi har en felles filosofi om hvordan man skal holde orden i huset: hver ting sin plass. Han klarer i ganske stor grad å gjennomføre det, jeg klarer det overhode ikke! Jeg prøver, men det går i vasken gang på gang.
Jeg er derimot ganske flink til å legge ting på et "lurt sted", som stort sett alltid viser seg å være et ganske dumt sted.
Det verste er når jeg ser noe som ligger et sted hvor det verken skal eller burde ligge. Det smarte hadde vært å sørge for at det kommer på riktig plass. Gjør jeg det? Nei! Så når jeg da skal ha tak i denne tingen, så bare vet jeg at jeg har sett den et sted hvor det ikke burde være, men jeg aner ikke hvor dette er.
Noen ganger har jeg gjemt ting så godt at har gått både måneder og år før jeg fant det igjen. Og da selvfølgelig på et helt ulogisk sted.
Da jeg bodde på hybel i Trondheim midt på 80-tallet, så fant jeg fort ut at det var lurt å la nøkkelen få fast plass. Så når jeg hadde låst meg inn, så la jeg den på hylla ved siden av radioen. Der lå den nesten alltid. Det klarte jeg nemlig å gjennomføre ganske bra. Men: når jeg skulle ut, og nøkkelen ikke lå der, da føk jeg rundt som en tornado inne på hybelen. Merkelig nok sammenfalt det ofte med de gangene jeg egentlig var litt seint ute for å rekke bussen. Da kunne nøkkelen ligge og lyse midt på skrivebordet uten at jeg så den.
Mobilen har en fordel: hvis den forsvinner, så går det an å ringe etter den. Det er mye verre med nøkler, lommebøker, valgkort, busskort og så videre. Tenk om noen kunne finne opp nøkler, lommebøker, valgkort og busskort, som svarte når man ringte etter dem? Det hadde vært noe, det! Alternativt kan jeg gjøre en enda bedre innsats for å bli litt mer strukturert...
Dette er bloggen for alle oss som vet at livet ikke er perfekt men som har det bra likevel.
søndag 29. november 2015
søndag 15. november 2015
Fortjent ukelønn.
Hvilke grusomme foreldre er det som kan finne på å gi ungene sine ukepenger uten at de må jobbe for det?? Nei, dere kan jo gjette... Dette er noe jeg har tenkt å skrive om lenge, kanskje fordi dette er nok et område hvor jeg føler meg litt på kollisjonskurs med resten av verden. Jeg har mer enn én gang fått øyenbryn til å fly til værs når jeg har fortalt om vår praksis rundt ukepenger, eller månedspenger, som vi har operert med.
Vi har nemlig, gærne mennesker, gitt ungene våre et beløp hver måned uten at de har vært nødt til å jobbe for dem. Tenk det! Hvordan skal det gå med dem? De lærer at pengene kommer flytende til dem aldeles ufortjent.
Mange mener nemlig at ungene må lære at penger må fortjenes, at man må arbeide for pengene. Det er jeg enig i, men jeg mener ikke at å betale dem for vanlig husarbeid er veien å gå. Alt av husarbeid: oppvask, støvsuging, golvvask og rydding, må gjøres. Jeg får ikke penger for å tømme oppvaskmaskinen eller vaske badet. Mannen bretter klær til den store gullmedaljen og bærer ut søpla uten å få et rødt øre for det. Derfor mener jeg at det blir helt tullete å lære opp ungene til at de skal få penger for å gjøre helt normalt husarbeid.
De har prøvd seg, det har de. "Jammen, alle de andre får penger for å gjøre sånne ting!" Desverre for avkommet vårt, så har hva "alle andre" gjør aldri gjort noe sterkt og dypt inntrykk på oss voksne her i huset. Vi har i stedet forklart dem at å rydde, vaske og holde orden i et hus, det er noe alle må gjøre.
Hvordan har vi så gjort det? Vi har gitt dem et beløp i måneden. Beløpet har økt litt med alderen, det har også de tingene vi har forventa at pengene skal dekke. Hvis de har hatt behov for noe ekstra, så har de fått det. Noen ganger har de klart å spare litt av beløpet, andre ganger har de kjent på at det gikk tomt litt for lenge før neste påfyll. Ekstrabevilgninger har alltid blitt gitt med en ledsagende samtale om piroriteringer og om de virkelig trenger det de har tenkt å kjøpe. Det er det som har vært hovedpoenget. De har vært utsatt for økonomisk rådgivning fra de var ganske små.
Vi har også betalt dem for ekstrajobber. Seinest i sommer beisa vi huset vårt. Da fikk de penger for det. Da vi bygde hus, fikk de for eksempel betalt for å rydde og plukke spiker der som vi skulle ha biloppstillingsplass.
De har også vært så heldige at de har fått små jobber utenfor heimen allerede fra de var 13-14 år. Der har de fått lære seg sammenhengen mellom innsats og lønn.
Hva har vi fått?
Jo, vi har fått ungdommer og voksne med god økonomisk sans - stikk i strid med all skremselspropaganda vi fikk høre. De har vært nødt til å prioritere midlene sine fra de var små, og de har vært nødt til å tenke gjennom hva de vil bruke pengene sine på. Når de ønsket seg litt ekstra, så har de vært nødt til å argumentere for det.
Vi har fått barn som var takknemlige for det de fikk, både av ekstra penger og som lønn for småjobber som ikke hadde med husarbeid å gjøre.
Hva har vi ikke fått?
Vi har aldri fått responsen "Hva får jeg for det'a?" når vi har bedt dem å gjøre noe i huset. De har ikke alltid gjort husarbeid med liv og lyst, men de har gjort det fordi de vet at det må gjøres. Bare det har gjort at det har vært verdt å gi dem økonomisk oppdragelse på vår måte, synes jeg!
Vi har nemlig, gærne mennesker, gitt ungene våre et beløp hver måned uten at de har vært nødt til å jobbe for dem. Tenk det! Hvordan skal det gå med dem? De lærer at pengene kommer flytende til dem aldeles ufortjent.
Mange mener nemlig at ungene må lære at penger må fortjenes, at man må arbeide for pengene. Det er jeg enig i, men jeg mener ikke at å betale dem for vanlig husarbeid er veien å gå. Alt av husarbeid: oppvask, støvsuging, golvvask og rydding, må gjøres. Jeg får ikke penger for å tømme oppvaskmaskinen eller vaske badet. Mannen bretter klær til den store gullmedaljen og bærer ut søpla uten å få et rødt øre for det. Derfor mener jeg at det blir helt tullete å lære opp ungene til at de skal få penger for å gjøre helt normalt husarbeid.
De har prøvd seg, det har de. "Jammen, alle de andre får penger for å gjøre sånne ting!" Desverre for avkommet vårt, så har hva "alle andre" gjør aldri gjort noe sterkt og dypt inntrykk på oss voksne her i huset. Vi har i stedet forklart dem at å rydde, vaske og holde orden i et hus, det er noe alle må gjøre.
Hvordan har vi så gjort det? Vi har gitt dem et beløp i måneden. Beløpet har økt litt med alderen, det har også de tingene vi har forventa at pengene skal dekke. Hvis de har hatt behov for noe ekstra, så har de fått det. Noen ganger har de klart å spare litt av beløpet, andre ganger har de kjent på at det gikk tomt litt for lenge før neste påfyll. Ekstrabevilgninger har alltid blitt gitt med en ledsagende samtale om piroriteringer og om de virkelig trenger det de har tenkt å kjøpe. Det er det som har vært hovedpoenget. De har vært utsatt for økonomisk rådgivning fra de var ganske små.
Vi har også betalt dem for ekstrajobber. Seinest i sommer beisa vi huset vårt. Da fikk de penger for det. Da vi bygde hus, fikk de for eksempel betalt for å rydde og plukke spiker der som vi skulle ha biloppstillingsplass.
De har også vært så heldige at de har fått små jobber utenfor heimen allerede fra de var 13-14 år. Der har de fått lære seg sammenhengen mellom innsats og lønn.
Hva har vi fått?
Jo, vi har fått ungdommer og voksne med god økonomisk sans - stikk i strid med all skremselspropaganda vi fikk høre. De har vært nødt til å prioritere midlene sine fra de var små, og de har vært nødt til å tenke gjennom hva de vil bruke pengene sine på. Når de ønsket seg litt ekstra, så har de vært nødt til å argumentere for det.
Vi har fått barn som var takknemlige for det de fikk, både av ekstra penger og som lønn for småjobber som ikke hadde med husarbeid å gjøre.
Hva har vi ikke fått?
Vi har aldri fått responsen "Hva får jeg for det'a?" når vi har bedt dem å gjøre noe i huset. De har ikke alltid gjort husarbeid med liv og lyst, men de har gjort det fordi de vet at det må gjøres. Bare det har gjort at det har vært verdt å gi dem økonomisk oppdragelse på vår måte, synes jeg!
Abonner på:
Innlegg (Atom)