Hverdagsgleder.

Bloggeren Kona til inspirerte meg i dag til å fortsette litt med temaet fra mitt forrige innlegg. Dette med de gylne øyeblikkene og det å se de små, fine tingene som hender i løpet av en dag.

Jeg har skrevet om det før: jeg er ganske god på å se etter og oppdage alt det fine som er der. Og jeg tror at det er en av nøklene til et godt liv. Hvis man vektlegger det fine og koselige i stedet for det som er negativt og leit, så blir livet bedre.

Noen er ekstremt flinke til dette. Ofte er det mennesker som kan ha det tungt og vanskelig som er flinkest. Av og til blir jeg imponert over hvor positiv det er mulig å være til omgivelsene og det som skjer.

Jeg tror at jeg har arvet denne evnen fra min mor og hennes to søstre. De er og har vært, blide, humørfylte og generelt fornøyd med livet. Ei uke før hun døde satt jeg hos mamma og spiste formiddagsmat. Det hun snakka om var hvor fint hun hadde det. Ok, knærne var litt kranglete og synet på det ene øyet var nesten borte, men det hun gledet seg over å klare seg selv med litt hjelp fra oss. Snart skulle hun flytte inn i ny og lettvint leilighet. Barn, barnebarn og oldebarn hadde hun mange av, og hun gledet seg stort over et nytt oldebarn som var på vei med termin rundt hennes fødselsdag. Hun hadde slett ikke lyst til å forlate alt dette nå! Dessverre fikk hun bare ei uke til sammen med oss før hun la seg i senga si en kveld og sovna inn for godt.

Tantene mine er helt like. De koser seg over livet og gleder seg enormt over besøk fra oss tantebarna og våre barn og barnebarn.

Noen ganger blir små hendelser ekstra fine, og jeg vil fortelle en historie som fortsatt gjør meg varm inni meg.

Jeg var på jobb en fredag og skule jobbe til klokka sju. Tidligere på dagen hadde jeg fått telefon fra min bror om at mamma hadde havna på sykehus med hjerteproblemer. Han lurte om jeg hadde mulighet til å hente noen ting for henne i leiligheta og kjøre opp på sykehuset etter jobb. Det kunne jeg selvfølgelig. Min datter var på båttur og skulle hentes i ni - halv ti-tida, så jeg kunne like gjerne gjøre det som å kjøre hjem og tilbake igjen.

Vi var bare to igjen på jobb. Min kollega hadde noe han ville gjøre på senteret før jeg gikk og han ble alene den siste timen. Mens jeg sto der alene, kjente jeg at jeg egentlig var fryktelig sliten. Der og da kunne jeg gitt mye for å kunne dra rett hjem, men jeg visste at det var minst tre timer før jeg kunne sette meg i sofaen.

Noen minutter senere kom min kollega inn døra med to begere med yoghurtis. Jeg ble så glad at jeg nesten begynte å gråte! Aldri har is smakt så godt, og den lille gesten betydde mye mer for meg enn han hadde forutsetning for å skjønne da han kjøpte is til oss.

Jeg er utrolig glad for denne evnen, og jeg håper at det er noe jeg klarer å gi videre til mine barn, enten det er via arv eller læring.