Galskapens prosjekt.

Jeg kan ikke skryte på meg å være en tålmodig sjel. Jeg kan vel heller få en høstveps til å framstå som et saktmodig vesen. I tillegg er jeg omtrent like utholdende som en gepard. Jeg er en racer til å begynne på ting, men kanskje ikke like god til å fullføre de samme tingene. Da mamma skulle selge eneboligen og flytte til en leilighet, fikk jeg overrakt ei eske med påskriften "Irenes halvferdige strikkearbeider". Det skal sies at det ikke var ei lita eske...

Jeg har ikke strikket mye i mitt liv, og det er ikke fordi jeg ikke kan strikke. Jeg er faktisk ganske flink, og i ungdommen strikket jeg opptil flere kofter og gensere, men enda flere havnet altså i mammas eske...

På Facebook finnes det ei koftegruppe, og der er jeg med. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg meldte meg inn, men jeg har alltid vært litt fascinert av strikkakofter og -gensere. Det finnes utrolig mye fint, og da jeg var lita, hadde jo alle kofter. En lørdagskveld la jeg ut et bilde av meg som lita jente sammen med mamma. Mamma hadde på seg kofta si. Den tror jeg hun hadde fra før jeg ble født fram til jeg annekterte den og sleit den ut da jeg var 17-18 år. I løpet av 20 minutter hadde jeg fått vite hva kofta het og jeg hadde fått skrevet ut mønsteret.

Kofta heter Sandneskofta, og den ser sånn ut:

Jeg hadde overhode ingen tanke om at jeg skulle sette meg ned å strikke den, jeg kjenner da meg selv! Men etter hvert så fikk jeg mer og mer lyst på den. Det er noe med det: mammas kofte... Det oser trygghet og god barndom av den, og så synes jeg at den er veldig fin, da!

Her før helga stakk jeg innom garnbutikken - bare for å se. Det gikk jo som det måtte, så her sitter jeg da...

Så er jo det store spørsmålet: vil den noen gang bli ferdig, eller vil den også havne i kategorien Irenes halvferdige strikkearbeider? Min datter har lovet meg at hun skal følge meg opp, og så får vi se da... Det kan vel bare karakteriseres med ett ord: galskap!