Sølvbryllup

I dag er det 25 år siden vi gifta oss - vi feirer sølvbryllup.

Jeg husker da mamma og pappa hadde sølvbryllup. Det var ingen stor markering. Vi var i Bodø hos tante og onkel, og jeg tror tante lagde noe ekstra godt til middag den dagen. Kanskje hadde vi is og kransekake til dessert. Jeg var nesten ti år, og for meg hørtes 25 år uendelig lenge ut!

Da mine svigerforeldre hadde sølvbryllup hadde vi ikke fått barn ennå. Svigers tok med seg barn og svigerbarn til Oslo på show med Hege Schøyen og Øyvind Blunck før vi gikk ut og spiste. Det var en veldig koselig kveld, og da også tenkte jeg på 25 år som ganske lenge.

Nå er det altså vi som har sølvbryllup, og det er steinrart! Det er jo ikke lenge i det hele tatt siden vi gifta oss! Dessuten er sølvbryllup sånt som voksne folk har...

Mammadamen sa det så fint: de har gjort avtale om at de skal bli gamle sammen. Det er det vi også har gjort. Da blir målet med alle kimer til konflikt å finne en løsning på dem. Vi kan jo ikke leve et helt liv med uløste konflikter, det hadde blitt grusomt slitsomt.

Denne avtalen har hjulpet oss gjennom studietid, småbarnsperioden, husbygging og storbarnsperioden, og jeg vet at den skal gjøre at vi fortsetter å holde sammen når alle barna har flytta ut. Jeg vet også at vi skal bli besteforeldre sammen hvis vi skulle bli så heldige. Når vi har brukt så mye tid og krefter på å oppdra barna våre sammen, så ville det vel være litt dumt ikke å kose oss sammen med barnebarna?

Et vennepar av oss feira sølvbryllup sist høst under mottoet "Sølv er ikke nederlag!" Nei, sølv er virkelig ikke nederlag, og nå går vi for gull!