På midten av nittitallet skulle ei venninne av meg gifte seg med samboeren sin. Hun ville gjerne beholde etternavnet sitt uten å ta mannens navn, og det viste seg at en del reagerte på det. Jeg ble veldig overraska over det, husker jeg. Jeg trodde i min enfoldighet at det var et ikke-tema. Jeg trodde faktisk at verden hadde kommet så langt at det ville være like greit som at hun tok hans navn eller han hennes.
På den tida var det vel mest vanlig at jentene beholdt sitt eget navn som mellomnavn og tok mannens i tillegg. Det var likevel mange andre varianter som var like "normale". Jeg kjente par hvor han hadde gitt avkall på sitt litt kjedelig -sen-navn og tatt hennes. Andre jeg kjente hadde begge bytta til et litt uvanlig slektsnavn som en av dem hadde litt baki slekta. Andre igjen hadde hver sitt etternavn og barna fikk begges, med eller uten bindestrek.
Vi var veldig enige om at vi ville ha ett felles etternavn, hele familien. Siden jeg hadde vokst opp med et høyst ordinært etternavn av typen -sen, så syntes jeg det var litt stas å ha muligheten til å bytte til et litt mer "ordentlig" etternavn. Hadde vi begge hatt navn som Hansen, Jensen eller Olsen, så tror jeg ganske sikkert at vi hadde valgt ett av våre mødres "pikenavn" som begge er litt uvanlige.
Stor ble derfor overraskelsen da jeg her om dagen kunne lese at dette fortsatt er et tema, 20 år etter at jeg sist ble veldig overraska over at det kunne være et tema. Forstemmende var det å gå inn på bloggen pilotfrue.blogg.no - hvor det viser seg at forfatteren aldeles ikke er en frue ennå - og lese at vedkommende mener at jenter bør "føye seg" etter mannen og ta hans navn. Skremmende blir det når en 13-åring - trettenåring! - i kommentarfeltet mener at det er konas plikt, faktisk, å ta mannens etternavn. Sistnevnte kan kanskje unnskyldes med at hun er for ung til å ha tenkt gjennom saken på egenhånd. Det blir likevel ikke mindre skremmende, for hvem er det som overfører sånt tankegods til en trettenåring i 2015?
Dette verste med dette er ikke at ei ung dame ønsker å ta mannens etternavn for at hele familien skal hete det samme, det gjorde jo også jeg. Det verste er at når uttrykk som "føye seg etter mannen" blir brukt av ei ung dame om ting som skal skje i et parforhold, så bekrefter det noe som jeg har vært bekymra for i flere år: verden beveger seg i feil retning: bakover. Det er ikke bra!
Synes alle skal gjøre som de finner naturlig. Jeg ville gjerne at vi "skulle ha ett navn på døra" da vi giftet oss. Jeg har et mellomnavn og et etternavn og tilbød - TILBØD, faktisk - min kommende ektemann mitt etternavn som mellomnavn slik at vi begge kunne hete mitt etternavn og hans etternavn. Han nektet. Enda jeg sa det ble liten forskjell for ham, han kunne jo bare ignorere mellomnavnet sitt. (hva er vitsen da...)
SvarSlettI alle fall. Vi beholdt alt som det var og jeg er fru Eget etternavn.
Sønnen vår heter det jeg tenkte hele familien skulle hete. Og som jeg sa, hadde vi fått et barn til skulle det blitt en fjerde kombo, nå går det sport i det.
Så vi er tre i familien, alle med ulike mellomnavn-etternavn-kombinasjoner. Teit. Men jeg ble veldig barnslig da han ikke ville ha mitt navn. Det er ikke hvilket som helst navn heller...
Hehe, jeg kjenner litt igjen den: "Hvis du skal være vrang, så kan sannelig jeg også være det!" ;-)
SlettI min familie har vi hatt tradisjon for å velge utradisjonelt. Min bror og kona tok mammas "pikenavn", hun var den eneste av fire søsken som gifta seg og fikk barn. Navnet er sjeldent, og han ville føre navnet videre. Da hans datter gifta seg, tok mannen hennes navn.
Men ja! Dette må hver finne ut av selv uten at andre skal være nødt til å bry seg, synes jeg. :-)
Jeg synes som sagt at det er både koselig og praktisk at alle har samme etternavn, men jeg begriper ikke hvorfor regelen må være at det er hans etternavn som skal videreføres.
Jeg hadde ønsket å ha det samme navnet som min ektemann.
SvarSlettNå er jeg separert, jeg har beholdt navnet jeg tok som gift (nemlig hans etternavn) da jentene våre også heter dette. Men gifter jeg meg på nytt antar jeg at jeg skifter igjen. Fordi jeg vil.
Nettopp! :-)
Slett