En epoke er over...

Denne uka takka jeg for meg etter ti år som sekretær i styret til bygdas skolekorps. Det både rart, litt godt og vemodig. Det er vært ti fantastiske år, og jeg har hele tida sagt at dette er det morsomste vervet jeg har hatt noen gang!

Jeg har vært heldig og har fått med meg en kjempeopptur for hele korpset. Da mine barn og etter hvert jeg ble med, var korpset lite. Det var få musikanter, de fleste var ganske unge og korpset var ikke alltid spillbart alene. Vi var heldige og fikk gå sammen med et av de større korpsene i byen når vi skulle ut og marsjere. Når de spilte konserter, klarte de seg bra alene! Vi har en bra besetning: korpset er brassband. Det vil si at vi ikke har med treblås som fløyter, saksofoner og klarinetter. Fordelen med brass er at det blir aldri spinkelt, og det skal ikke så mange til før det låter veldig bra.

I løpet av disse åra har medlemsmassen økt og vi har fått beholde musikantene til de har blitt ordentlig flinke. De siste åra har det vært utrolig flott å gå bak dem når de marsjerer, både på stevner, i barnetog og borgertog. Det siste har vært spesielt moro! Å svinge ned Storgata mens de spiller Holmenkollmarsjen så det smeller i veggene - det gir høy gåsehudfaktor!

2009

2011

Styret i korpset vårt er et uvanlig engasjert styre. Vi møter mannsterkt opp på alle arrangementer, og overnattingsturer er minst like populært blant de voksne som det er blant medlemmene. Korpset vårt reiser på en del på kortere og lengre turer i løpet av året, med og uten overnatting. I tillegg så har vi en del sosiale "tilstelninger" bare for oss voksne.

Fra en av de årlige styrebåtturene hvor vi "reker" rundt på fjorden...

Det er helt umulig å plukke ut hva som har vært morsomst eller best. Det har vært ti år spekket med morsomme, fine og gode opplevelser.

Av de turene vi har reist på har det både vært korte turer til et sted i nærmiljøet med overnatting på madrass på golvet, og vi har slått på stortromma (oioioi - den var god!) og reist utenlands med hotell. Det er likevel ikke nødvendigvis de dyre og flotte turene vi husker best i etterkant. Turen til Sandnes hvor alle fikk plass i en minibuss og en Caravelle scorer høyt selv om regnet kom vannrett og det var kaldt og hustrig. Vi vant kostymetoget utkledd som høne, hane, kyllinger og egg. Premien brukte vi til å feire seieren på kinarestaurant i Kristiansand.

Egg og kylling prøver kostymer i forkant av kostymetog

Er det rart vi vant?

Jeg tror det jeg har satt mest pris på er samholdet, både mellom musikanter og voksne, men også mellom alle oss voksne. Både de som har verv og de som er foreldre. Vi er en blandet forsamling aldermessig og bakgrunnsmessig, men vi har det utrolig fint sammen. Det kommer jeg heldigvis fortsatt til å være en del av, men det blir nok ganske rart når våren kommer, å være hjemme når de andre drar på marsjseminar og ut for å gå.

Det er litt gjensidige trusler på gang: jeg truer med at de andre i styret ikke må regne med å slippe helt unna meg, og jeg har blitt truet med at jeg ikke må regne med å slippe helt unna dem. Uniformen fikk jeg bare beskjed om å beholde.

Jeg har i alle fall hatt det storartet, men nå er det på tide å gi stafettpinnen videre...