17. mai

Jeg innrømmer det så gjerne: jeg gleder meg skikkelig til 17. mai.

Som lita jente var 17. mai selveste stasdagen. Det var 17. maitog og leker. Det var pølser i kjøpepølsebrød, årets første is og rødbrus uten spikerhull i korken, og det var ingen begrensninger verken på is, brus eller pølser. Etter hvert begynte jeg i korps. Da var det avreise med fiskeskøyte klokka grisetidlig til Øy 1. Der var det frokost og dagens første 17. maitog. Deretter var det ombord i fiskeskøyta som tok oss til Øy 2 og dagens andre 17. maitog. Til slutt gikk turen til Øy 3 (hjemme) hvor vi gikk foran i dagens tredje 17. maitog før vi kunne kaste oss over leker, pølser, is og brus. På kvelden var det å stappe såre, slitne bein i et fotbad, men det var det som var ordentlig 17.mai!

Første 17. mai uten korps var rar og kjedelig. Jeg hadde flytta til nytt sted og kjente ingen. Etter hvert ble det likevel det som ble det vanlige igjen. Gjennom år med flyttinger på grunn av diverse studier her og der ble 17. mai dagen hvor man hadde det koselig sammen med venner, gjerne mange venner, og alltid med pølser, is og brus som fast følge.

Det har vært 17. mai med russefeiring. Det året jeg feira dagen i hovedstaden sneik vi oss med 17. maitoget opp til slottsplassen så vi fikk vinka til Kongen. Da jeg traff mannen min, begynte vi å dra hjem til hans hjemsted for å feire der. Det resulterte i en ny fast følgesvenn: napoleonskake! Etter hvert ble det feiring av nasjonaldagen med barna i barnetoget. For snart ni år siden startet to av dem i korps, og etter noen få måneder var jeg på plass i styret. Dermed var 17. mai sånn som den egentlig skal være igjen.

Nå er 17. mai tidlig oppe med flaggheis på skolen før frokost for musikantene. Det er tre tog med borgertoget i byen på ettermiddagen som det store høydepunktet. Det er pølser, is og brus. Det er napoleonskake og ny koselig softistradisjon sammen med en nabofamilie etter borgertoget. Det er gnagsårplaster og møre bein, og det er minst like morsomt som det var da jeg var lita!