I løpet av de årene jeg har bodd sørpå har det blitt noen turer opp og ned gjennom landet, enten med bil eller tog. En tanke som har slått meg omtrent hver gang jeg har kjørt gjennom Østerdalen eller Gudbrandsdalen er: hvordan i all verden har noen kommet på å bosette seg her? Joda, jeg skjønner jo hvorfor det bor folk der. Det var der det var jord som man kunne dyrke for å få mat. Men hvordan kan man bo så langt fra havet?
En gang var det en som sa at det å se utover havet og det å se utover et jorde var akkurat det samme... Nei, det er det ikke! Underveis i livet har vi bodd inni landet ved en stor innsjø. De innfødte der mente at det måtte være akkurat som å bo ved havet... Nei, det er det ikke! Det er helt klart at det å se utover en innsjø er bedre enn ikke å se vann i det hele tatt, men det kan på ingen måte erstatte havet.
Det er ikke bare det du ser, men det viktigste er lufta. Ingenting slår lukta av sjø! Og så er det noe med nærheten til havet. Her jeg bor nå kan jeg ikke se noe til fjorden. Ikke en gang et lite havgløtt kan jeg slå i bordet med, selv ikke hvis jeg står i gardintrapp på altanen i andre etasje. Men jeg vet at det tar meg et par minutter i bil før jeg kommer ned til strandkanten, og når været har riktig retning, så kjenner jeg sjølukta når jeg går ut av døra mi. Så selv om jeg ikke kan se fjorden, så vet og kjenner jeg at den er i umiddelbar nærhet.
Jeg vet at mange synes jeg er rar, men sånn er det. Jeg kunne aldri bosette meg i innlandet, det tror jeg rett og slett hadde gjort meg syk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Nå trenger dere ikke å være bruker for å kommentere, hyggelig hvis noen har kommentarer!