Eldre mødre

Det er en økende trend at damer venter lengre og lengre med å få barn. Det er ulike grunner til det. Noen synes for eksempel at det er greit å ha en pappa til disse barna, og det skjønner jeg veldig godt. Det er det beste, både for barna og en selv. Og det er nå en gang sånn at ikke alle treffer den de vil dele livet og stifte familie med når de er 20. Andre har fått flere barn i ung alder, og så får de en atpåskatt i litt "høyere" alder, det er kjempekoselig!  Jeg er selv en av dem. Langt flere gjør det av egoisiske grunner, og faktisk er det flere som både nærmer seg og passerer 50 år før de får sitt første barn. Det synes jeg er litt... skal jeg være så tøff å ta i bruk ordet forkastelig? Jeg blir litt småprovosert på vegne av de barna som blir prioritert langt ut i leksa og som egentlig blir gjort til en slags belønning eller bonus, ikke spør meg for hva...

For først skal man realisere seg selv. Man skal ha en god utdannelse. Så skal man selvsagt ha en god og stabil jobb. Og så skal man gjerne reise og se verden. Man skal feste seg ferdig, bli voksen og moden nok til å sette barn til verden først. Mange blir ikke voksen og moden nok før de nærmer seg eller passerer 40. Jeg må jo innrømme at jeg stusser fælt over 35-40-åringer som ikke "føler seg voksne nok til å få barn". De trenger faktisk ikke å få barn - for barnas skyld. For er du ikke voksen nok når du kommer til 25-30-årsalderen, så blir du det aldri!

Likevel er det altså sånn at noen av disse livsnyterne plutselig finner at tiden er inne for å få barn. Når det så viser seg at det ikke bare å trykke på en knapp for å bli gravid, så blir de overraska! Min mor sa det: naturen er så viselig innretta at når man ikke bør få barn lenger, da kan man ikke få barn. Nå har medisinske framskritt gjort det sånn at man kan få hjelp til å få barn etter at naturen selv begynner å trappe ned. Men er det nødvendigvis riktig å gjøre det? Er det egentlig en menneskerett å få barn? Er det riktig å hjelpe de som rett og slett har prioritert bort barn mens de fysisk var mest egnet til å få barn? Og er det greit for barna at de skal vokse opp med gamle foreldre?

Jeg er som tidligere nevnt en atpåskatt. Begge mine foreldre hadde passert 40 da de fikk meg. Jeg hadde virkelig verdens beste foreldre, og jeg kunne ikke tenkt meg noen andre, men hvis jeg skulle ønsket meg noe annerledes, så hadde det vært at de var yngre! Det er ikke bare greit å ha godt voksne foreldre. Jeg husker at jeg var mye redd for at de skulle dø. Når jeg selv var 7-8 år, så var 50 år veldig gammelt. Jeg var heldig og fikk ha dem begge til jeg selv ble voksen. Pappa døde rett etter at jeg hadde fått mitt første barn, og det har faktisk vært ganske sårt at ikke mine barn fikk oppleve ham som bestefar. Han var nemlig en fantastisk bestefar! Jeg hadde selv en kjempefin oppvekst, men likevel satte jeg en veldig absolutt grense for hvor seint jeg selv ville ha barn, av hensyn til barnet.

Jo eldre foreldrene er, jo større er også risikoen for genetiske sykdommer. Dette gjelder også om det bare er far som er eldre, men det tror jeg ikke det er så mange som er klar over. I tillegg er også eldre foreldre mer engstelig enn yngre. Det også kan faktisk bli en belastning for barnet. Her tror jeg det er forskjell på om man får førstemann eller nummer fire i førtiåra. Jeg opplevde ikke mine foreldre som mer engstelige eller overbeskyttende mot meg enn de var mot mine søsken. Det er også ganske naturlig at de som får sitt første og kanskje eneste barn etter at toget egentlig var i ferd med å trille ut fra perrongen, vil være mer redd for at det skal hende noe med det. Og, brannbombe, det er også en økt risiko for at dette barnet kan bli en ordentlig bortskjemt småkonge...

Medisinske framskritt er bra, men jeg tror det er riktigere å bruke ressursene til å hjelpe yngre barnløse til få barn i stedet for de som av egoistiske grunner velger bort å få barn mens de kan. Og så er det minst like viktig å tenke på barnas behov. Barn må aldri bli statussymbol eller belønning! Så får heller de som er i fertil alder prioritere litt annerledes...