Juletradisjoner

Vi er allerede et godt stykke inn i november. Det betyr at jeg har lov til både å glede meg til, og begynne å forberede jula. Jeg er et julemenneske! Jeg elsker jula og alt som hører med, men jeg er, om mulig, enda mer glad i advent og førjulstida. For at jeg skal ha mest mulig tid til å glede meg til jul, så strekker jeg førjulstida nesten til 1. november.

Da jeg var lita, så pleide mamma å henge opp ei enkel lyspære i det ene kjøkkenvinduet over bakebenken i ukene før jul. Godt bakelys i mørketida var viktig. Da likte jeg meg ekstra godt på kjøkkenet. Da bodde jeg ved kjøkkenbordet hvor jeg gjorde lekser, tegnet og lekte med småbiler eller papirdukker, mens jeg snuste inn lukta av småkaker, lefser og flatbrød.

Jul er tradisjoner. I fjor ble sønnen min og jeg sittende og snakke litt om våre tradisjoner i forhold til andres. Vi kom fram til at vi gjør en del ting og spiser en del som ikke alle andre gjør. Da mannen min og jeg gifta oss, så plukka vi de tingene fra hver våre juletradisjoner som vi ville ha med videre, det samme som våre foreldre og besteforeldre hadde gjort før oss. Derfor har vi tradisjoner fra flere kanter av landet.

Jeg baker sjelden småkaker. Jeg er så heldig at svigermor pleier å komme med noen bokser med krumkaker, smultringer og ei kransekake. Ungene pleier å bake og pynte pepperkaker, og så kaster jeg dem i november året etter... (Noen blir faktisk spist, men på langt nær alle!)

Men det er et par ting som jeg må bake:

Potetlefser - disse baker jeg sammen med svigermor og av og til svigerinne. De skal brukes til middagen på julaften, jeg kommer tilbake til den.

Flatbrød - jeg må bake flatbrød hvert år. En av grunnene kommer jeg tilbake til senere. Hjemmebakt flatbrød er kjempegodt. Vi bruker det sammen med spekemat til grøten, og det spises ganske mye flatbrød med melk og sukker i ukene før jul.

Krinalefser - det er en tradisjon fra Helgeland/Nordland. Det er de aller beste lefsene som finnes! Det er litt arbeid å lage dem, men det hjelper ikke! De må være på plass før jula ringes inn!

Rangsundkjeks - det er noen myke, tykke havrekjeks. De er kjempegode med brunost eller gomme på. De spises til frokost i hele jula sammen med

Vannkringler - det er gjærkringler som får en rask tur oppi kokende vann før de stekes i ovnen.

Det hender jeg baker noen få typer småkaker også, men det er sjelden, og som regel ikke de samme hvert år.


Vi må også koke gomme. Jeg koker en hvit gomme fra Helgeland, og det er stort sett den som spises av pålegg her i huset i løpet av jula. Den er også nesten helt nødvendig på krinalefsene.

Da jeg ble kjent med gubben, var det en stor hake ved ham: han var østlending. Jeg så for meg en hard kamp mot ribbe på julaften. Heldigvis er svigerforeldrene mine fra Sørlandet, så han var vant med pinnekjøtt, akkurat som meg. Det lyninnførte nemlig min vestlandsmor da hun forsto at pappa ikke var vant med en fast julemiddag. Gjett om jeg var lykkelig! Det hadde nemlig ikke vært helt aktuelt for meg å spise den griseribba på selveste julaften, ikke uten en voldsom kamp, i alle fall. Han pleide å spise potetlefser til pinnekjøttet mens jeg var vant med å spise riskrem til dessert, så da tok vi inn begge deler.

Før vi kommer så langt som til middagen på julaften, så har vi en formiddagstradisjon: vi spiser mølje - eller melje, som vi sier. Det er en ting som min oldemor tok med fra Gudbrandsdalen og opp til Helgeland for mange, mange år siden. Jeg har en liten mistanke om at den er blitt litt nordlandspåvirka. Det består av hjemmebakt flatbrød som bløtes med kraft fra sauerull eller pinnekjøtt. Oppå den har vi sirup - det er nordlandstøtsjen! Vi spiser nemlig sirup på veldig mye mer enn mange andre her i landet...

Lillejulaften er det grøt med mandel og marsipangris til premie. Jeg har til og med kjøpt egne julegrøtskåler spesielt til dette. Hvem som får mandelen, og hvem som fikk den i fjor, i forfjor og året før det diskuteres stort sett hvert år, og av og til må mor finne fram 10-årsdagboka si. Heldigvis begynte jeg tidlig å få med hvem som vant årets gris... Ett år hadde vi skrapt gryta, men ingen hadde fått mandelen. Da vi kikka oppi gryta, så satt den fast langt oppe på gryteveggen. Da tok jeg en sjefsavgjørelse og lot den tilfalle meg. Det var tross alt jeg som hadde stått og kokt den grøten!