Litt mer om barneoppdragelse...

Jeg har tidligere skrevet et laaangt innlegg om dette i juli. Grunnen til at jeg tar det opp igjen, er at en artikkel skrevet av en svensk blogger har blitt grundig delt og kommentert på sosiale medier det siste døgnet - også av meg. Artikkelen kan leses her, og jeg er veldig enig i det meste hun skriver.

Jeg er, som tidligere sagt, ingen ekspert på barneoppdragelse, men jeg har oppdratt barn som er i ferd med å bli voksne og som er voksne. Dermed sitter jeg på er en del erfaringer, både ting som jeg ser fungerte og ting som jeg godt kunne latt være. Denne gangen vil jeg oppsumere hva jeg har tro på og hva som jeg ikke har så stor tro på.

Det aller viktigste som må ligge i bunnen er at ungene vet at foreldrene er glad i dem. Helt betingelsesløst glad i dem. Det aller verste jeg hører er ting som "Nå må du oppføre deg pent, ellers blir ikke mamma så glad i deg!" Da får jeg lyst til å filleriste de foreldrene, og ja! Jeg har hørt det! Det ungene sier eller gjør skal ikke ha noe å si for hvor glad du er i barnet ditt! Jeg var nøye på å fortelle dem at det nettopp var fordi jeg var glad i dem at jeg ble sint. Å se at noen jeg bryr meg om og er veldig glad i oppfører seg helt tullete, det er det som gjør meg sint, frustrert og lei meg.

Jeg tror at barn skal ha klare grenser for hva som er greit eller ikke greit å si eller gjøre. Grenseløse barn blir ofte utrygge barn. Jeg mener også at å bryte disse grensene skal få konsekvenser. "Straff" er nærmest blitt et skjellsord og en styggedom som man ikke sier høyt. Om man kaller det straff eller noe annet: jeg tror at bortfall av goder er den mest effektive formen for "straff". Og så er det viktig at det er forhold mellom "forseelse" og "straff", både i dimensjon og tid. Noe som skjer i februar skal ikke få konskvenser for ferieturen i juli...

Jeg tror på ingen måte det er skadelig å kjefte på barna. Det tåler de, og jeg er absolutt ikke glad i "dilling"! Jeg har imidlertid ikke tro på å kjefte hele tida for alt mulig. Hvis man går og småkjefter hele tida, så vil det ikke ha den effekten man kanskje håper at det skal ha. Da går det i stedet fort over til en måte å prate på som ikke er bra i det hele tatt. I tillegg til at man altså ikke får noen effekt av det, så vil det forsure og ødelegge forholdet innad i familien. Småkjefting smitter, og til slutt blir det til at alle er sure og mugne mot hverandre hele tida. Det er ikke noe bra, verken for barna eller de voksne.

Jeg har tro på å snakke med ungene. Min erfaring er at et "Nei" som blir forklart blir mye lettere godtatt enn et "Nei" fordi det bare er sånn. Jeg har ikke tro på å forhandle om alt. Noen ganger skjer ting fort, og da er det ingen stor fordel at ungene er vant til at alt skal forhandles om. I verste fall kan det oppstå farlige situasjoner. Jeg har kontakt med en del lærere, både familie og venner. De kan fortelle at den oppvoksende generasjonen er en generasjon av forhandlere. Det sier seg selv at i en klasse med 20-30 elever, så kan man ikke forhandle om alt mulig. Da vil man ikke få gjort det man er der for, nemlig å undervise ungene for at de skal lære.

Men selvfølgelig: noen ting skal ungene kunne forhandle om, og noe skal ungene få bestemme. Da er det viktig at de får reelle valgalternativer. Sønnen til noen venner av oss elsket å dusje! Han kunne dusje i timesvis. Da fikk han selvfølgelig ikke spørsmål om han skulle skru av vannet, men om det var han eller mamma/pappa som skulle gjøre det.

Som jeg har sagt tidligere: å oppdra barna er viktig av mange grunner, og det som jeg ser på som de to viktigste er at de skal bli mennesker som det er ok for andre å være sammen med. Mennesker som har omtanke og empati og som ikke er sneversynte egoister. For det andre handler det om den feedbacken jeg ønsker de skal få i oppveksten. Barn merker om andre, både voksne og barn, liker dem eller ikke. Hvis barn stadig får en følelse av at andre ikke liker dem, så tror jeg det kan være mer skadelig enn om de blir irettesatt av oss foreldre når de gjør noe som ikke er bra.