Ett skritt fram, to tilbake...

Jeg kom over følgende blogginnlegg som heter: MÅ døtrene våre være prinsesser? Enig som jeg er, så måtte jeg jo dele det på på Facebook, og som kommentar fikk jeg det som ble overskrift på dette innlegget. (Håper det er greit, Mari ;-) )

For det er litt der jeg føler likestilling og kvinnesyn har havna. Jeg selv har for så vidt ingenting mot rosa - eller... Jo, det har jeg, jeg synes ikke rosa er så fint. Da skal den i tilfelle være litt mørk og klar... Jeg har altså ikke noe prinsippielt mot rosa. Det er bare det at det blir så mye av det. Og sammen med glitter, paljetter, tyll og fjær, så blir det så massivt at det ikke blir søtt lenger. Det er litt som Napoleonskake. Napoleonskake er godt det, men bare ett stykke! Jeg har av og til overtatt et halvspist stykke fra avkommet etter at mitt eget var fortært, og det blir for mye! Da blir det bare kvalmt.

Det er vel det som er hovedproblemet: det finnes få alternativer til alt det sukkersøte, rosa og glitrete. Det er virkelig langt mellom de kule jenteklærne. For alternativene er ofte "voksne" og gjerne litt utfordrende klær til småjenter. Så da må man velge om veslejenta skal se ut som en attenåring på byen, eller om man skal risikere både tannpine og sukkersjokk...

Eurosko slo til med en av tidenes mest idiotiske reklame i vinter: Jentene vil ha søte og jentete sko, og guttene vil ha sko som er gode å leke i. Hørt sånt tull?

Her kommer jeg tilbake til det jeg nevnte om likestilling. Jenter læres opp til å være søte og yndige og ikke så mye mer enn det. Vi ble lært opp til at jenter kan klare akkurat det de vil sjøl. Det finnes ingen begrensninger, lærte vi. Hvis noen av oss ville bli bilmekanikere, så var det fritt fram for det. Jentene fikk odelsrett, og kvinnelige sjefer ble mer og mer vanlig. Hvis det var noe som var litt ugreit, så måtte det være å velge altfor tradisjonelt...

Jeg har alltid tenkt at jeg er født på riktig sted og til riktig tid. Jeg er bare ikke like sikker på om min generasjons døtre er det...

Jeg har fått utvikle meg til meg selv. Jeg slapp - heldigvis - å blir fridd til, noe så ubegripelig kleint! Vi kunne snakke sammen og bli enig om at vi kunne tenke oss å tilbringe resten av livet sammen aldeles uten forventninger til verken den ene eller den andre. (Det måtte jo være mye bedre for de stakkars gutta enn det er blitt nå, men det er en annen sak...) Det var en selvfølge at jeg skulle ta den utdannelsen jeg ønsket meg. Jeg er meg selv og selvstendig. Jeg trengte aldri å være søt og yndig, og takk og lov for det! Guttejente som jeg har vært!

Vi i vår generasjon nyter godt av det som våre mødres generasjon har jobbet for, hvorfor i all verden kan ikke vi unne våre døtre det samme utgangspunktet? Hvorfor må jentene igjen nedgraderes hjelpeløse sminkedokker, hvis viktigste egenskap er å ta seg ut samt være perfekte mødre for en ny generasjon prinser og prinsesser?

Jeg står på mitt! Og jeg oppdrar mine barn til å bli selvstendige jenter og gutter som skal bli sikker på at de kan klare akkurat det de måtte ønske. Mulighetene ligger i evner og egenskaper, ikke i kjønn.