God mor

Jeg har vært utrolig heldig med timing. Jeg er født på riktig tidspunkt og på riktig sted. Det er mange grunner til at jeg synes det, men særlig på ett område har jeg vært ekstra fornøyd: jeg var småbarnsmor før internett ble "allemannseie". Jeg kunne være mor sånn som jeg selv mente det var riktig. Jeg slapp å forholde meg til en flom av mer eller mindre, mest mindre, gode råd om barneoppdragelse.

Jeg vet ikke om det egentlig hadde hatt så mye å si akkurat for meg, jeg har jo en tendens til å blåse i hva andre sier og gjøre som jeg vil uansett, men jeg slapp å få ørene tuta fulle av alt mulig fjas. Jeg hadde min egen oppvekst i bånn, og i tillegg så jeg hvordan andre rundt meg gjorde ting. Ut fra det klarte jeg og gubben, helt på egen hånd, å finne ut hva vi syntes var smart eller dumt å gjøre.

Jeg vet at jeg har gjort jobben rimelig bra. Det kan jeg si ut fra hvordan avkommet har blitt og ut fra de tilbakemeldingene jeg har fått fra dem.

I følge såkalte "eksperter" så har jeg nok gjort fryktelig mange grusomme feil.

• Når jeg har vært sikker på at de har vært mette, tørre og passe varme, så har de faktisk fått lov til å gråte litt i senga til søvnen kom.
• Jeg har kjefta høylydt på dem, og jeg har dundra knyttneven i bordet så kopper og glass har dansa.
• Jeg har sagt nei til å leke med dem uten annen grunn enn at jeg ikke gadd.
• Jeg har brukt trusler, men jeg har vært litt nøye med å true om ting som lot seg gjennomføre.
• Jeg har gjennomført truslene, selv om det betød at de ikke fikk gjøre noe de hadde veldig lyst til - det er blant annet det jeg kaller å oppdra.

Underveis har jeg nok lurt på hvor mye skade de kom til å ta av de feilene jeg har gjort, men barn er nok atskillig mer robuste enn mange forståsegpåere mener å vite. Unger er forskjellige, og det er selvfølgelig veldig individuelt hva de tåler. Men jeg er sikker på at unger fint takler foreldre som har en dårlig dag.

Hos oss har ungene måtte leve med tydelige grenser. Takket være min grenseløse stahet og enorme allergi mot masing, så har det ikke vært noe problem å være konsekvent. Nå tror jeg ikke på noen måte at det å ikke være konsekvent er så skadelig for barna som enkelte "eksperter" hevder, men jeg tror kanskje jeg har hatt det litt lettere fordi mine unger ganske tidlig lærte at et "nei" betyr nettopp det og at masing bare forsterker dette nei-et.

Og jeg har vært og er en særdeles kjip mamma som sier "nei" - rett som det er. Ungene har ikke fått gjøre eller være med på alt de ville. Noen ganger har jeg sagt "nei" fordi jeg mener det er det riktige. Andre ganger kan det være praktiske årsaker til at jeg har sagt nei til ting som de ellers kunne fått lov til. Jeg tror nemlig ikke at de har godt av at vi foreldre strekker oss til det ytterste hele tiden for at de skal få det som de vil.

Min jobb som mor og oppdrager har vært å gjøre dem rusta for livet. Barn som er verdens navle hjemme kan risikere å gå på en skikkelig smell når de kommer ut i verden og oppdager at universet ikke dreier seg rundt dem.


Det er nå en gang sånn at det er bare mannen og jeg som er eksperter på våre barn. Selv ikke besteforledrene er det. De kan få lov til å komme med råd og uttalelser, men det er vårt privilegium å velge om vi vil følge dem eller blåse i disse rådene.

Jeg tror ikke på det perfekte. Det finnes verken perfekte kjærester, perfekte jobber eller perfekte foreldre. Jeg er definitivt ingen perfekt mor, men jeg er helt sikker på at jeg er den beste mora mine barn kunne ha hatt.