Ømme tær og sårt hår.

Jeg leste ett eller annet sted at nåtidens største folkesykdommer er ømme tær og sårt hår. Det syntes jeg var godt sagt, for det slår meg stadig vekk hvor nærtagende vi er blitt her til lands. Man skal virkelig vokte sine ord for å unngå å tråkke noen på tærne.

Jeg kan nok av mange oppleves som litt røff og veldig direkte. Jeg liker ikke så godt vandring rundt grøten. Selv foretrekker jeg at folk er ærlige mot meg, men jeg spør ikke så ofte om de foretrekker at jeg er ærlig tilbake. Det er mulig at dette kan oppfattes som veldig uhøflig, men jeg lever litt etter vær mot andre slik at du vil andre skal være mot deg.

Selvfølgelig kan det være tøft å få andres ærlige meninger tredd nedover hodet, det er ikke alltid de sammenfaller med mine meninger. Likevel synes jeg det er bedre en unnasnoing og for ikke å glemme tisking og hvisking bak ryggen. Noe av det verste jeg vet om er å få servert "Nei, det er ikke noe..." når det helt tydelig er noe. Kanskje har min nordnorske bakgrunn litt å si. Hjemmefra var jeg vant til at folk var direkte. På godt og vondt, vil noen si. Selv synes jeg det er viktig å være ærlig. Samtidig skal man filtrere. Man skal selvfølgelig ikke si alt man mener til alle til enhver tid, det har ingen hensikt. Det er greit å la ting gå gjennom er-det-nødvendig-å-si-det-filteret før man slipper det ut. Av og til kan det være like greit å holde sin ærlige mening for seg selv.

En av de tingene jeg synes er både pussig og litt "artig" er at uenighet nesten alltid tolkes som kritikk. Og hvis noen kritiserer (altså er uenig), så er det piggene ut med én gang. Å gi konstruktiv kritikk til noen er blitt fryktelig vanskelig! Ingen er interessert i å høre hva som kunne vært gjort bedre. Man blir bare dypt og inderlig såra for at noen kan tillate seg å stille spørsmål ved det man har sagt og gjort i stedet for å applaudere nesegrust beundrende.

I tillegg har det blitt sånn at hvis man ytrer uenighet, så blir man ofte tillagt en hel del andre rare meninger som som regel ikke stemmer i det hele tatt. Den morsomste kortslutningen er likevel når uenighet blir synonymt med misunnelse - av alle ting.

Det å såre andre med vilje er fryktlig lite greit. Det skal vi ikke gjøre, men jeg synes det blir like feil at vi skal være så redde for at andre skal ta seg nær av det vi sier og gjør at vi lar være å si noe i det hele tatt. I min generasjon ble vi kanskje oppdratt til å tåle litt, og jeg vil påstå at vi var flinkere til å la være å tolke alt andre sier og gjør i verste mening. Før har jeg tenkt på det som en litt typisk damegreie. Selv om det også er menn som som kan være litt vel hårsåre, så er fortsatt inntrykket mitt at det er en overvekt av damer som lider av disse "folkesykdommene". Kanskje har det sammenheng med det perfeksjonsjaget som råder. Vi strever for at alt skal være perfekt (et ord jeg har lyst til å utrydde...), og hvis noen kommer med kritiske bemerkninger så er det kanskje et tegn på at vi ikke klarer å være "perfekt". Ikke vet jeg!

Det jeg vet at jeg får jobbe med meg og mine for å gi dem et sterkt hår og tær som tåler en trøkk. Jeg får lære mitt avkom til ikke å tolke alt som blir sagt i verste mening. Så må jeg oppdra dem til å bli så sterke og sikre at de kan gjøre seg opp egne meninger og å si og gjøre ting som de kan stå for. Både når andre er uenige med dem og når andre blir såre uten at de trengte å bli det.