Jeg regner med at mine tanter på 90 og 91 koker sin kakao, tar med radio og lommelykt og setter seg i kjelleren. De har nok tappa opp flere bøtter og kar med vann i tilfelle strømmen går og brønnpumpa stopper. Vedkjelen er toppa med ved så de skal slippe å fryse hvis strømmen blir borte lenge.
Da jeg var lita husker jeg et par ganger at vi ble sendt hjem tidlig fra skolen. De fleste av ungene var avhengig av skoleskyssbåt, så det var et poeng å få dem hjem til sine respektive øyer før det braket løs.
Vi hadde murhus. Min mor, som kom fra Vestlandet og var vant til uvær, insisterte på det. Hun hadde ikke lyst til at huset skulle forvandles til en plankehaug. Jeg har opplevd så kraftig vind at vårt murhus vibrerte. Den gangen var det orkan.
Blir dette været så kraftig som man tror, så fortjener det å kalles ekstremvær, akkurat som "Dagmar" fortjente det. De siste årene er det en del typer vær som ikke har fortjent betegnelsen ekstremvær som har blitt kalt det. Snøvær som gjør det litt vanskeligere for oss å komme oss på jobb med bil enn det pleier, er ikke ekstremvær. Regnvær som ødelegger hus, eller vind som knekker svære furutrær som fyrstikker fortjener betegnelsen ekstremvær.
Folk elsker å bruke ordet om vær som er litt "mer" enn vanlig. Særlig journalister her på Østlandet er ivrige på å bruke "ekstremvær" om det som normalt vil hete plaskregn, tordenbyge, liten kuling eller snøfall. Jeg synes det er litt latterlig og veldig respektløst. Vi burde kanskje sende en gjeng østlendinger på en liten studietur til Vestlandet i ettermiddag...
 | |
| En østlandsk rotvelt blir liksom litt puslete i forhold... Rester etter Dagmar i 2011. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Nå trenger dere ikke å være bruker for å kommentere, hyggelig hvis noen har kommentarer!