Det er en ting jeg egentlig har lurt ganske mye på: hvordan kommer min generasjon til å bli som gamle? Hvis man ser på den generelle 50-åringen nå, så ser han/hun ganske annerledes ut enn mine foreldre gjorde da de var 50. Problemet med dagens 40- og 50-åringer er vel helst at vi fortsatt ikke har blitt helt voksne. Jeg tar meg stadig vekk i å tenke på mine svigerforeldre og deres jevnaldrende som "de voksne", men når mine egne barn begynner å bli myndige er det vel et tegn på at jeg ikke er helt purung selv heller.

Jeg husker fra jeg var lita: når mamma skulle arbeide i huset hadde hun på seg et husmorforkle i bevernylon med trekvart lange ermer. Det var en slags frakk, og den brukte hun når hun bakte brød, lagde fiskekaker, vaska klær og gjorde andre huslige ting. Når kvelden kom og hun kunne sette seg ned med håndarbeidet, så skifta hun til genser/bluse og skjørt eller bukse. Hvis hun skulle ut og reise, så var det penklær og kåpe som gjaldt.

De som tilhørte mine foreldres generasjon ble voksne da de ble konfirmert. Da skulle de begynne å kle seg som voksne og de skulle gjerne ut og jobbe hvis de ikke startet på en høyere utdannelse. Det var et klart skille mellom det å være barn og voksen, og ungdommer "fantes" ikke. Sånn er det ikke lenger. På 50-tallet oppsto ungdommen, og etter det har ungdomstida spist seg utover i begge retninger. For noen dager siden var det en 11-åring som omtalte seg som ungdom. Da måtte jeg ta meg tid til å skrive litt på vedkommendes pass og fortelle at 11-åringer er barn! Ferdig med det!

I andre enden har det oppstått en utrolig sjarmerende betegnelse: "unge voksne"! Hva er egentlig det? Navnet indikerer jo at de faktisk har skjønt at å kalle seg "ungdom" er litt i overkant, men de er likevel ikke voksne nok til å menge seg med ordentlig voksne? Eller? Eller er det et symptom på at ingen av oss vil bli det vi faktisk kommer til å bli etter hvert alle sammen: voksne, eldre og gamle?

Og der er vi tilbake til der jeg startet. Jeg kommer nok ikke til å kle meg opp med kåpe og hatt når jeg skal ut av huset. Jeg vil nok fortsatt høre på den musikken jeg hører på, og der mente min mor at jeg har en klar fordel foran dem: min musikk vil fint høres selv om vi skulle bli litt tunghørt! Jeg og ei veninne lovte hverandre tidlig i 20-åra at vi skulle balansere på betonggriser og fortauskanter også når vi ble gamle hvis helsa og balansen tillot det - det løftet har jeg tenkt å holde.