Det har i det siste vært en del fokus på barn i barnehage og mødre som velger deltid for å være hjemme med små barn. Egentlig er dette blitt kjørt som to ulike diskusjoner, men man må vel ikke være geni for å se at de faktisk henger litt i hop.

For å være klar på det på forhånd: jeg er en av dem som er utrolig glad for at jeg lever akkurat nå. At jeg som dame, har de mulighetene jeg har. Det har vært helt naturlig for meg å ta høyere utdannelse og jobbe med det jeg har utdanna meg til. Jeg har min egenverdi som er helt uavhengig av hvilket kjønn jeg har. Jeg er veldig takknemlig for alle rettigheter og goder som 60- og 70-tallets kvinnesakskvinner kjempa fram, og jeg ser også at jobben langt fra er ferdig. Det skjer fortsatt mye diskriminering, og jeg er også en av dem som ser med litt gru på at generasjonen jenter som kommer etter meg ikke er så opptatt av dette. Man blir kanskje ikke det når man har gått til dekka bord og ikke helt vet hvem som dekka det og hva de hadde å stri med mens de dekka?

Men jeg må få si at på et punkt har feminismen har ramla litt i grøfta på andre sida, og det gjelder dette å få lov til å være mamma med god samvittighet de få årene som barna har behov for det. Jeg kunne i forrige avsnitt sagt "jeg kan velge å jobbe med det jeg har utdanna meg til", men jeg føler ikke det blir riktig formulering. I alle fall ikke så lenge det presenteres som et problem at mødre velger å jobbe deltid i perioder. Så skrikes det etter flere barnehageplasser og flere heltidsjobber innenfor det som fortsatt omtales som "kvinneyrker". Som om det å sjonglere full jobb, familie og unger er det eneste riktige. På et foreldremøte reiste en gang en dame seg og presenterte seg stolt som hjemmeværende mamma. Tenk om flere kunne få gjøre det!

Jeg har selv vært gjennom min periode med små barn, og jeg har valgt delvis å være hjemme på heltid og delvis jobbe redusert. Barna mine har alltid hatt deltidsplass i barnehage, og dette har jeg gjort med verdens beste samvittighet, både for dem og for meg. At det ikke har vært et enkelt valg på mange områder, skal være sikkert. Økonomisk er ikke samfunnet lagt opp til at en av de to voksne i en husholdning skal kunne jobbe redusert med mindre en eller begge har usedvanlig godt betalt jobber. Vi var imidlertid så heldig at vi hadde barn samtidig som det fantes kontantstøtte, og vi var veldig heldig da vi kjøpte vår første bolig. Dermed kunne vi gjøre det sånn. Det er jeg glad for!

Det å ha omsorg og ansvar for små barn er en fantastisk og stor oppgave. De årene som de er små og utvikler seg er så få og så verdifulle. Derfor skjønner jeg ikke hvorfor det skal være så "feil" for foreldre å ønske å få være en del av dette. Jeg har stått opp annenhver time på natta når de hadde feber, jeg har vaska bæsj fra nakken til hælen, jeg har hatt melkespreng og båret på kolikkbarn. Hvorfor i all verden skulle jeg da ha dårlig samvittighet for at jeg også ville ha med meg mest mulig av kosen? Jeg fikk se dem ta sine første skritt. Jeg fikk ta del i dype samtaler om mark og andre småkryp på en vanlig torsdagsformiddag. Jeg pakka små tursekker med niste og saft og gikk på tur. Vi koste oss inne med musikk og kakao i grisevær og var ute og basa i snøen og lagde snøhuler. Alt dette ville jeg ikke bytta mot ettermiddagssure og barnehageslitne barn mellom middag og legging hver dag. Denne perioden er så utrolig kort, og det var overhode ikke noe offer for meg å ikke kunne "realisere" meg selv disse årene.

Jeg tror faktisk at både barn og foreldre har godt av et roligere tempo i barneåra. Jeg er ikke så sikker på at barn har godt av lange dager i barnehagen hver dag, ikke fordi at det er noe som helst galt med barnehager! Men jeg tror at de har godt av å kunne leve i sitt eget tempo litt oftere enn bare lørdag og søndag. Sånn som det er nå, så har ofte ungene lengre dager "på jobb" enn foreldrene.

Jeg vil til slutt anbefale dere å lese denne kronikken, den er virkelig godt skrevet og jeg kan vel si meg enig i alt som står der. Jeg beklager ikke at jeg er mamma!

Beklager, jeg må være mamma