Den triste, grå høsten...

Vi er i ferd med å legge bak oss en helt fantastisk sommer, og det som er mest fantastisk er jo at været har vært bra i hele landet. I alle fall det meste av sommeren. I Nord-Norge var ikke starten den aller beste da gressklipperen brått måtte byttes med snøfreser igjen, men jeg tror kanskje det er glemt nå. Her på Østlandet startet godværet allerede i mars, og etter det har det vært knallvær. Det ble toppet med et par uker hvor temperaturen lå over 30 grader.

Det eneste som er negativt med en sånn sommer er at den ofte kan ha litt problemer med å slippe taket. Jeg må si at jeg har vært litt redd for høsten i år. Erfaringsmessig pleier sånne somre å vare og vare, og da jeg hørte at vanntemperaturen langt nede i vannet i Oslofjorden var godt over 20 grader, da ble jeg på grensen til engstelig!

De siste ukene har vi likevel hatt et væromslag som har gitt meg håp. Temperaturene har krøpet under ti grader på natta, og himmelen har begynt å få denne klare, fine blåfargen som kjennetegner høsten. I går hadde vi et ordentlig regnvær som varte et par timer. Da innledet jeg like godt høstkosesesongen med en kopp te mens jeg kikka ut på regnet som rant ned i stråler - ikke dråper.

Men så har vi jo den triste delen: så snart det første draget av høstluft dukker opp, og så snart det kommer en regnværsdag, så begynner dette evinnelige maset! Maset om denne grusomt triste og grå høsten. Det er visst helt greit å sutre om høsten. For det er jo sånn at alle er inneforstått med at høsten bare er grusom og fæl på alle måter? Nå er det jo lengst mulig til det blir sommer igjen, og livet = sommer, ikke sant? Og det er jo sånn at ingen liker at det blir kjøligere, vel? I tillegg er det ikke noe som gir noen lyst til å være ute på denne tiden av året, ikke noe frisk og klar luft eller noe sånt.

Jeg vet at mange sliter med ekte depresjoner på høsten, og jeg vet at mange får fysiske problemer med revmatisme og lignende når været blir kaldere og fuktigere. Det er ikke dere jeg tenker på når jeg skriver dette innlegget. Jeg tenker på friske, sunne mennesker som heller bruker tid og krefter på å klage på det som ikke er der i stedet for å nyte det som er.

Og ærlig talt folkens: trist og grå?