Dugnadsånden

Det sies og skrives mye om den norske dugnadsånden, og det skrives kanskje like mye om at den er på vei bort. Flere og flere lag og foreninger melder om synkende oppslutning og det er ganske mange som betaler seg vekk fra hele dugnaden. Stakkars dem, tenker jeg! De vet ikke hva de går glipp av...

I dag vil jeg fortelle om dugnadsånden i ei bygd på Østlandet. Denne bygda er faktisk kjent for sin dugnadsånd og stå-på-vilje i hele kommunen. Jeg vil bare gi et lite innblikk i den dugnaden jeg er mest engasjert i her, nemlig skolekorpsets årlige loppemarked. Nå nærmer det seg igjen: første helga i september er vi klare!

Akkurat nå sitter jeg i sofaen, litt godsliten etter dagens hentinger. Foreldre og styre er delt inn i hentelag som får utdelt en uke hver. De ukene kjører vi rundt til de som har meldt fra om at de har ting som de vil gi til oss og henter loppene som lagres i egnede lokaler. Overalt treffer vi hyggelige mennesker, og gjennomgangstonen er: dere har nå mye jobb med dette. Da må jeg svare som sant er: ja, det er mye jobb, men det er jamen mye moro også!

Skolen står klar og venter på å bli fylt av salgbare ting.

 

Traktorhengeren fylles opp,

og det første lasset ankommer.

Det store trøkket starter torsdagen før selve loppemarkedet. Da begynner vi å rigge i gymsalen på skolen. Gulvet dekkes med plast, bord settes opp og esker med ting og tang bæres inn. Mange er i aksjon for å få alt på plass. Det er kjempesosialt. Vi kikker på rare ting og fine ting. Vi sorterer og ordner. Jeg må innrømme at jeg ikke er noen ihuga loppemarkedsgjenger, sånn i utgangspunktet. Det er to ting med loppemarkeder som gjør meg fascinert. Det første er alt det noen en gang har brukt penger på i butikken fordi de syntes det var fint eller praktisk. Det andre er at noen faktisk bruker penger på å kjøpe samme tingen en gang til. Heldigvis er vi forskjellige!

Noen ganger har vi for eksempel en egen katteavdeling.

Etterhvert som årene går blir vi alle drevne på hver våre områder. Vi har en bokekspert som har solgt bøker og plater i mange år, og hun er virkelig en av dem som håver inn penger til korpset. De eldste gutta har tatt seg av elektronikkavdelingen. De er også blitt skikkelig proffe, og de puster ikke bare bokdama i nakken. Faktisk drar de i land like mye som henne.

Elektronikkgutta har fått opp sin utstilling.

I bokteltet kan man gjøre noen bra kupp.

Noen har ganske enkelt egen jobb med å fange veps som svermer rundt slushmaskinen.

Både torsdags- og fredagskvelden er det full aktivitet og iherdig jobbing. Flyttebiler og traktorer kjører skytteltrafikk mellom lagrene og skolen. Det sjaues og bæres. Kafeteriagjengen smører mat til alle sultne lopperiggerne. Voksne og unger jobber sammen og koser seg sammen, akkurat som vi pleier i korpset vårt!

Mat må til når man jobber til langt på kveld.

På lørdag er første laget i gang klokka sju. De siste forberedelsene er i gang. Det vaskes bord i kafeen. Auksjonsobjekter stilles ut, det stekes vafler og varmes pølser. Pengetasker deles ut, de minste må være sammen med noen av de større. Det er ganske hektisk aktivitet inne på området mens de første kjøpelystne begynner å stille seg i kø utenfor sperringen. De første kommer tidlig, så noen av ungene stiller opp med kaffekanne og pappkopper for å selge kaffe til de som vil ha det.

Den røde løperen er på plass...

... og de oransjekledde er klar for innsats.

Når klokka nærmer seg ti kommer ett av høydepunktene. Vi inntar plassene våre, vi som står inne i gymsalen samles på trappa mens det telles ned og snora klippes. Så er det bare å komme seg inn og på plass.

Når markedet stenger på lørdag, er det litt mat før resten av loppene hentes og vi fyller opp bordene igjen. Selv om vi er  møre både i bein og rygger, så pleier vi å ha åpent hus hos en eller annen for de som ønsker det. Der kan jeg love dere at stemningen er høy! Vi evaluerer dagen, vi skravler og ler før vi går hjem og får oss noen timers søvn.

Ja det er mye jobb. Når søndagskvelden kommer og alt er rydda, da kjenner vi det ordentlig i kroppen. Likevel er det sånn at når noen skal si noe om loppemarkedet til andre, så er det bare det positive som trekkes fram. Det sosiale samholdet og all moroa vi har underveis. Det er da jeg synes litt synd på de som prøver å komme seg unna dugnadene. De aner virkelig ikke hva de går glipp av. Og at resultatet blir mere penger som kommer våre håpefulle til nytte og glede, det gjør det jo bare enda bedre!

Festen er over, men vi gleder oss allerede til neste år!