Jakten på det perfekte

De siste dagene har jeg tenkt litt på alle de som gjerne vil at ting skal være perfekt. Det går igjen overalt, og jeg lurer litt på om dette bare er et munnhell eller om de virkelig tror på det perfekte? Undertittelen på denne bloggen indikerer jo at livet slett ikke er perfekt, men at man virkelig kan ha det bra likevel. Jeg vil nesten gå så langt som til å si at man sannsynligvis ikke kan få det helt bra før man innser at ingenting er perfekt.

Det er jo så mange ting man gjerne vil skal være perfekt. Jeg har jo akkurat skrevet en liten serie med mine betraktninger rundt feiring av forskjellige merkedager. Når jeg hører folk som forbereder bryllupsfester eller bursdager, så er gjennomgangstonen at dagen må bli "perfekt". Da tenker jeg med meg selv: Og hva hvis den ikke blir perfekt? Hva skjer da? Går hele verden i knas?

Andre jakter på en perfekt kjæreste. Jeg hørte blant annet ei ung jente si at hun ikke orket å være sammen med kjæresten fordi de ikke hadde det 100% bra sammen hele tiden. Derfor ville hun gjøre det slutt med ham for å finne den perfekte kjæresten. Lykke til!

All verdens interiør- og matblogger og -blader kan fortelle oss hvordan man kan lage de perfekte kakene og få det perfekte hjemmet. Hva er så et perfekt hjem? Er det virkelig et hus hvor alt matcher og hvor hvor det står bokstaver med LOVE på bokhyllene, vinduskarmer og bord er fylt av lysestaker og lysfat og alle alle putene ligger perfekt plassert i den fine, nye sofaen? Min stue er møblert med furumøbler fra 90-tallet, skinnsofa fra Bohus og bjørkemøbler fra IKEA. Pynteputene tar altfor stor plass og ligger derfor stort sett i en haug på gulvet ved siden av sofaen. I korpsuniformsskjortestrykeperiodene har gjerne strykebrettet fast plass i et hjørne av stua. Det kan til og med forekomme at hybelkaninene hopper lystig rundt. Likevel liker jeg stua mi. Den er koselig og den rommer meg og mine. Den er arena for pizzakos foran TV på lørdagen og spill- og filmkvelder for husets avkom og deres venner.

La oss nå endelig ikke glemme den perfekte kroppen! Det blir skrevet mye om den fra alle hold.

Unge jenter ser på fotoshopa bilder og tror at det er sånn en kropp skal se ut: kvisefri og glatt hud, tykt og glansfullt hår og en fasong omtrent som ei barbiedokke. De bruker sparepengene til å kjøpe nye pupper som som regel er fullstendig overdimensjonert i forhold til resten av kroppen. De forstørrer lepper og kinn og sprøyter inn Botox før de fyller 20 for å forebygge smilerynker.

Gravide legger seg i hardtrening både i og etter svangerskapet for å få tilbake "kroppen sin" raskest mulig etter fødselen. Idealet er å beholde "ungpikekroppen" til man blir både 30 og 40 år. At kroppen har båret fram, født og fødd ett eller flere barn skal helst ikke synes. Puppene skal være like spenstige som før, om nødvendig så kutter vi ned på ammingen. Magen skal være like flat som før, og det skal helst ikke være noen strekkmerker der. Jeg er faktisk ganske så fornøyd med hva kroppen min har klart, og jeg kunne ikke tenke meg å løfte eller stramme noe som helst for å skjule at jeg har fått barn!

Samtidig er det flere og flere som får psykiske lidelser, og særlig blant unge jenter og kvinner. Jeg synes ikke det er så rart. Jeg tror nemlig ikke at man blir noe mer lykkelig av alt dette, verken av jakten på det perfekte eller av det man oppnår.

For det første så tror jeg at for hver ting man fikser på seg selv, så ser man to nye ting som ikke er helt som man vil ha det. Dermed er man i gang med en karusell som egentlig gjør at man blir mindre og mindre fornøyd med seg selv.

For det andre så må det jo være forferdlig slitsomt hele tiden å skulle ha alt perfekt. Mange er i full jobb i tillegg til at huset skal skinne til enhver tid og maten skal være spennende og ta seg fint ut. Jeg tror ikke vi er lagd for det, rett og slett fordi jeg ikke tror på det perfekte. Jeg tror på det å være fornøyd med den man er og det man har. Som jeg sa i begynnelsen: det tror jeg man først klarer når man innser at det ikke er det perfekte som er godt nok!