Prosjekt uperfekt

De siste ukene har det i bloggverdenen vært litt fokus på Prosjekt uperfekt. For de som ikke har fått det med seg, så er det kort fortalt et foreldreopprør mot all vellykkethet som presenteres i sosiale medier som Facebook, Instagram og ikke minst på ulike blogger. Det har minnet meg på hva som var den egentlig årsaken til at jeg begynte å tenke på å blogge.

For et par år siden hørte jeg et innslag på radio. Det handlet om at det er mange som blir deprimert av å lese kake-, interiør- og mammablogger. Det handlet også om de som blir syke av å lese andres lykkeoppdateringer på fb.

Først ble jeg fryktelig overrasket over det jeg hørte. Tanken på at jeg skulle bli deprimert av hva andre får til var ganske fremmed, men etter hvert skjønte jeg at det faktisk er mange som blir det. Da dukka tanken opp om å blogge for å være en motvekt. Nå ble den ikke helt sånn da jeg først satte i gang, men jeg har vært opptatt av å avlive drømmen om perfekthet. Jeg er heller ikke redd for å vise at man kan gå mot strømmen og ha det helt topp! Jeg har funnet en annen blogg som egentlig er ganske lik den jeg først hadde tenkt å ha: jeg vil anbefale alle å kikke innom CasaKaos hvis dere ikke allerede har gjort det. Hun skriver ærlig om livet på en måte som jeg tror mange kjenner seg igjen i.

Så har det jo dukket opp kritiske røster til dette Prosjekt uperfekt. Jeg så en kommentar hvor det ble spurt om det nå skulle bli en konkurranse i å servere barna sine den dårligste middagen. Sånn som jeg ser det, så er det jo ikke det det handler om i det hele tatt. Det er bare mange som har sett seg lei på den rosenrøde og unyanserte framstillingen av alt som har med livet å gjøre.

Det er selvfølgelig helt greit å være flink og ordentlig. Det er ikke "dumt" å være opptatt av at barna skal få sunn mat. Det er også greit å vise fram det man er flink til. Jeg har selv mange i familie og vennekrets som er noen racere på kakepynting! De er kreative og flinke og lager de mest fantastiske kakene til barnebursdager og andre anledninger. Jeg tror heller ikke at de som lager kakeblogger eller legger ut bilder på fb av flotte kaker gjør det for at andre skal få dårlig samvittighet. Men av en eller annen grunn har verden blitt så sprø at mange får det.

Er det noe jeg har tatt opp om og om igjen her på bloggen er den voldsomme aversjonen mange har mot å holde seg på veien. Man skal på død og liv ned i grøfta, enten på den ene eller andre siden av veien. Så når noen hever røsten mot rosemalingen av livet, så tror mange at de mener at alt er bare negativt, og at det eneste som gjelder er skitne bad og Grandiosa til middag hver dag.

Det er ikke noe annet enn en gedigen misforståelse. Prosjekt uperfekt er en bevegelse som vil at det skal være både lovlig og helt greit å balansere livet også på nett. Livet er ikke bare rotete hus, men det er også rotete hus. Poenget er ikke at det er pannekaker til middag hver dag, men at det er pannekaker til middag av og til, og det er helt greit! Livet er ikke bare elendighet men det er heller ikke bare dans på roser, og det må være lov til å si at det ikke bare er dans på roser. Er man ærlig, så er nok det en riktigere framstilling av tilværelsen enn den rosenrøde versjonen som serveres av mange.