Familien Glemsk

Vi er en familie bestående av ekstremt distré mennesker! Du vet den følelsen man ofte har når man skal ut og reise og det kjennes ut som at man har glemt noe viktig? Den stemmer stort sett for oss!

Det som er så fint er at vi alle er like ille, så ingen kan være sure eller kjefte på den som glemmer noe, det kunne like gjerne vært en selv.

Det som er så kjipt er at det er ingen til å passe på oss!

Vi oppdaget dette ganske tidlig i vår parkarriere. Det er mulig vi på ett eller annet vis trodde at det skulle bli bedre når vi ble to, men det slo feil! Og det som er enda verre: vi har overført denne "egenskapen" til alle våre barn.

Historiene er mange og mer og mindre graverende. Jeg skal ikke trøtte dere med så mange lange historier, men jeg har lyst til å dele et par med dere.

Vi var nyutdanna og hadde flytta inn i ny leilighet på Stjørdal på tirsdag. På fredag etter jobb satt vi oss i bilen og kjørte de 16 milene til Namsos. Vi skulle i et bryllup enda lenger nord, men på veien skulle vi innom og besøke min bror og hans familie. Da vi kom fram, åpna mannen lokket til bagasjerommet. Der lå det to soveposer. Kofferten med bunad, dress og bryllupsgave sto igjen i gangen hjemme i leiligheta. Min nevø var vel den eneste som var litt fornøyd. Han holdt på med øvelseskjøring, så han og min mann kjørte de 32 milene for å hente kofferten. Dagen etter kjørte vi videre nordover dit hvor bryllupet skulle være. Vi skulle overnatte på en internatskole, så det var grunnen til at vi hadde med soveposer. Problemet var at de ble liggende igjen i Namsos. Det ble en (heldigvis) kort natt på en stikkete internatskolesovesofa med bunaden som dyne.

I fjor sommer skulle vi på ferie til min svigerfamilies feriested. Svigerfar hadde vært hos oss med nøkkelen, og avreisedagen satte vi oss glad og fornøyd inn i bilen og kjørte avgårde. Turen tar ca fem timer, og stemningen i bilen var god. Vi gledet oss alle til noen rolige dager på en perle av et feriested. Ganske nøyaktig halvveis spurte jeg min bedre halvdel - vel... ikke på akkurat dette området - om han hadde huska nøkkelen? Åtte og en halv time etter avreise hjemmefra kunne vi parkere uten for feriehuset. Og det må faktisk sies: stemningen i bilen var fortsatt på topp!

En gang fikk jeg et "godt" råd av en venn: husk alltid hvor mange kolli du har med deg ut og vær sikker på at du har samme antall med hjem igjen. Det er sikkert vel og bra, men det funker bare til vi har fått en ny ting å passe på underveis, for da setter vi igjen en av de tingene vi opprinnelig hadde med. Dette fikk han se ved selvsyn en gang vi hadde vært og hentet lopper til korpsets loppemarked. Jeg satte meg inn i bilen hans med to ting: regnjakke og mobil. Da han etter noen timers kjøring, bæring og stabling slapp meg av utenfor huset mitt, gikk jeg ut av bilen med to ting: bykartet og kulepenna hans. Jeg tror han da innså at vi er noen spesielt vanskelige tilfeller.

I dag har vi brukt dagen til å kjøre til vår eldstemann med de tingene vi glemte å få med da vi kjørte ham inn til hybelen for to og ei halv uke siden. Heldigvis er det bare en times tid å kjøre. Det vi glemte forrige helg da vi kjørte nummer to til skolen to og en halv time unna, har vi allerede sendt i posten...