Om skolevesker.

Det har de siste dagene vært mye fokus på skoleveskene til jenter i Sandefjord, og sikkert mange andre steder. Jeg tror kanskje mange har blitt ganske sjokkert over hvor dette samfunnet er på vei, et samfunn hvor tenåringsjenter går på skolen med designervesker til 9000 kroner. "Alle" er skjønt enige om at dette er riv, ruskende galt og at hovedproblemet i denne saken er foreldrene. Det er foreldrenes mangel på ryggrad og egne dårlige selvtillit som er årsak til at dette kan skje. Jeg er også enig i at det er foreldrene som sitter med ansvaret. Jeg postet selv en av disse artiklene på Facebook med beskjed til mine venner om å ta tak i meg hvis mine døtre noensinne skulle finne på å gå på skolen med "skolevesker" til 9000 kroner. Da mener jeg nemlig at jeg har sviktet fullstendig som oppdrager og mor.

Jeg har selv en egenskap som jeg er veldig glad for å ha, nemlig evnen til ikke å bry meg om hva andre tenker og mener om meg. De som ikke har lest det før, kan klikke seg inn på innlegget mitt Kjerringa mot strømmen for å  bli litt bedre kjent med meg. Jeg vet jo at ikke alle er like ille som meg, men jeg har til nå trodd at majoriteten av den voksne befolkningen har ryggrad nok til ikke å bry seg om hva andre mener. Jeg har rett og slett trodd at det har vært å bli voksen!

Jeg skjønner nemlig ikke gruppepress. Inni mitt hode er det er jo bare å la være! Et av mine hovedmål for oppdragelsen har vært å gi denne egenskapen videre til mine egne barn, fordi det for meg er nettopp det som er å bli voksen. Det har vært viktig å gjøre dem trygge på å stå for sine egne valg og meninger i møte med andre. Det har vi klart. Om det skyldes at denne egenskapen er genetisk overførbar og alle mine heldigvis har arvet denne egenskapen, det vet jeg ikke. Jeg tror vel i tilfelle at det må være i kombinasjon med at jobben med å dytte ganske mye fornuft inn i dem har vært relativt vellykka.

Derfor har barna har fått lite gehør for argumenter som starter med "Jammen! Alle de andre..." Disse argumentene har stort sett blitt møtt med "Javel? Og når begynte alle andre å bestemme hva du/vi skal gjøre?"

En annen ting som har vært viktig i oppdragelsen er å lære dem en fornuftig pengebruk. Fordi vi har valgt som vi har gjort med at jeg har vært både heltids og deltids hjemmeværende når de var små, så har ikke vi stått øverst på skattelistene, for å si det sånn. Vi har aldri hatt god råd, men vi har hatt god nok råd. Vi har kunnet reise på ferier. Ungene har etter tur fått nye ski, og skøyter hvis vi ikke har vært heldige å få noe fra kusiner og fettere. Vi har kunnet unne oss å spise middag ute av og til, men det har vi sjelden tatt oss råd til, mest fordi at det skulle være litt stas når vi gjorde det. Vi har aldri manglet klær og mat, men vi har vært opptatt av at det som skal kjøpes skal være fornuftige kjøp og det skal bli brukt. Å kjøpe ting som ikke blir brukt, er sløsing.

Å bruke 9000 kroner på ei veske har derfor aldri vært aktuell problemstilling her i huset. Det ville vært et eksempel på en pengebruk hinsides normal fornuft og forstand. Det finnes ikke den designer i verden, eller skinn, eller sytråd, som noensinne vil gjøre ei veske verdt 9000 kroner.